DUMME HANDLINGER og FORHOLD TIL ANDRE

AVSLØRINGER og MENNESKET

INNLEDNING:

Dette temaet handler om de menneskelige faktorer som gjør at det går galt i handlinger og relasjoner.

Jeg vil forsøke å ta for meg alle sider ved dette problemstillingen.

Når vi snakker om den menneskelige faktoren, handler det ofte om følelser, impulser (styrt av såkalt type 1 tenkning, som er spontan og automatisk) og handlingsmønstre som påvirker hvordan vi handler i møte med andre.

Det er også slik at mer gjennomtenkte handlinger og oppbygging av relasjoner forekommer. Type 2 tenkning (langsomme) blir brukt når vi skal sikre oss noe ut av en relasjon.

Type 1 tenkning (raske) handler ofte om spontane eller automatiske tanker som oppstår i møte med andre mennesker. Dette er de tankene som raskt dukker opp uten at vi nødvendigvis rekker å tenke oss nøye om, og som kan preges av gamle erfaringer, fordommer eller usikkerhet. Vi er ikke alltid bevist på at vi styres av disse tankene.

Type 2 tenkning (langsomme) handler om mer bevisste, analytiske og gjennomtenkte prosesser. Dette er de tankene vi aktivt velger å bruke tid på, der vi vurderer ulike alternativer og prøver å unngå å la oss styre av impulser eller gamle vaner. Slike vurderinger krever ofte mer energi og konsentrasjon, men gir oss mulighet til å reflektere, stille spørsmål og ta mer informerte beslutninger. Ved å bruke type 2-tankegang kan vi i større grad unngå uheldige handlinger og misforståelser, fordi vi tar oss tid til å se saken fra flere perspektiver og tenke oss grundig om før vi handler. Vi kan også bevisst utnytte relasjoner for vår egen vinning.

Det er den israelsk-amerikanske psykologen Daniel Kahneman som har skrevet om det å tenke raskt og langsomt. Hans bok, Thinking, Fast and Slow («Tenke, fort og langsomt»)

Selv med gode intensjoner kan vi gjøre dårlige valg fordi vi lar oss styre av bl.a. frykt for å ikke stille opp som vi tror vi må, strekke til, behov for anerkjennelse eller usikkerhet i relasjoner.

Noen ganger har vi ønske om å oppleve eller oppnå noe vha. andre og gjør det vi tror vi må gjøre i forhold de vi samhandler med. Ofte tar vi lite overveide valg.

Dette kan føre til misforståelser, konflikter eller valg vi i ettertid angrer på.

Å være bevisst disse mekanismene kan hjelpe oss å forstå hvorfor vi handler som vi gjør.

Kanskje lærer vi av de feil vi gjør, slik at de ikke gjentas. Det heter jo at det er av feil vi lærer, men ikke alle gjør det. Eller som en stoisk filosof ville sagt; «motstand gir veien».

Georg W.F. Hegel(tysk filosof f.1770 – 1831) skal ha blitt tilskrevet dette utsagnet; «Historien forteller oss at vi aldri lærer fra historien»

Filosofen Friedrich Nietzsche peker på en dyp menneskelig tendens til å gjenta gamle feil, selv om erfaringen skulle tilsi at vi burde vite bedre. Han mente at mennesker ofte er fanget i sine egne vanemønstre og kollektive illusjoner, og at samfunnets utvikling preges av at vi ikke tar lærdom av fortiden.

I stedet for å bruke historien som en kilde til visdom, lar vi oss styre av de samme kreftene – makt, begjær og frykt – som fører til at vi snubler i de samme fellene igjen og igjen.

Nyhetene og sosiale medier er full av saker hvor personer som har hatt relasjoner til hverandre og har gjort handlinger de ikke burde.

Når personer med viktige verv og stillinger inngår forbindelser som strider mot deres rolle eller ansvar, kan det skape tvil om integriteten deres og skade tilliten til institusjonen de representerer. Det oppleves ofte som en form for rolleblanding, hvor personlige bånd og interesser kan få for stor innflytelse på beslutninger og handlinger. Slike situasjoner kan føre til at både omdømme og tillit settes på spill, og det kan ha konsekvenser langt utover den enkelte involverte.

Slike hendelser får ofte stor oppmerksomhet fordi de utfordrer våre forventninger til tillit, ansvar og grenser mellom mennesker.

Det å ta ansvar for egne handlinger handler ikke bare om å erkjenne feil, men også om å vise vilje til å rette opp og lære av dem.

Når vi står for det vi har gjort, uansett hvor vanskelig det kan være, gir vi oss selv muligheten til å vokse og bli mer bevisste i fremtiden. Ved å ta ansvar viser vi mot og integritet – og legger grunnlaget for tillit, både i relasjoner og i samfunnet.

Følgene av dårlige valg og relasjoner for deg personlig kan være vanskelig å takle og kan være ødeleggende på både den sosiale status, anseelse og til og med på helsen. Slike konsekvenser kan gi en følelse av skam, skyld og isolasjon.

Sitat fra Mark Twain (amerikansk forfatter) han hadde noe å si om hva han tenkte om politikere: Politikere og bleier må skiftes ofte, og av samme grunn.

Dette jeg skriver handler generelt om hvordan vi som mennesker kan handle så ufornuftig og ødelegge for oss selv.

ALLE HAR EN HISTORIE:

Alle (i alle fall de fleste) har en historie som de skulle ønske de kunne reversere – gå tilbake i tid å gjøre om.

Noen ganger kan vi erkjenne umiddelbart at vi har gjort noe dumt og opplever ubehag og sterke negative følelser.

Når vi senere blir minnet på det, kommer de ubehagelige følelsene. Det er en stor belastning på kroppen, spesielt hvis følelsene stadig kommer tilbake og/eller vedvarer.

Over tid kan det gi helseproblemer, ikke bare psykiske, men også fysiske (dette skillet er kunstig, da alt er i utgangspunkt fysiske reaksjoner i kroppen).

For noen kan slike minner omkring de uheldige handlinger de har gjort dukke opp uventet i ulike situasjoner der en ser, hører eller sanser noe som gir assosiasjoner til det som har skjedd.

Assosiasjoner er når noe du ser, hører eller opplever, får deg til å tenke på noe annet – ofte helt automatisk og uten at du egentlig prøver.

Dette skjer fordi hjernen kobler sammen opplevelser og minner, slik at én ting utløser tanker eller følelser knyttet til noe du har erfart før.

Denne indre uroen, ofte angst kan føre til at man trekker seg unna sosiale sammenhenger eller får problemer med søvn og konsentrasjon. Etter hvert kan det gi større helseproblemer om ikke dette blir håndtert på en eller annen måte. Kroppens motstandskraft (immunforsvar) svekkes og livsstilssykdommer kan oppstå. Belastningen kan gjøre at noen kan vurdere å ta livet av seg.

Selv om det er naturlig å ønske seg en "tilbakestillingsknapp", ligger det også læring og vekst i å bearbeide det som har skjedd.

Over tid kan man oppleve at det som føltes uoverkommelig, gradvis blir lettere å leve med, særlig dersom man får støtte fra andre eller klarer å være åpen om det man har opplevd.

Å snakke om egne tabber og vonde følelser er ikke alltid enkelt, men det kan være en viktig vei mot aksept og indre ro.

UHELDIGE VALG kan være akutt eller ha en lengre historie.

Noen ganger oppdager vi umiddelbart etter at vi har handlet at dette burde vi ikke gjøre.

Vi kan noen ganger ha en formening og om at dette ikke er helt ideelt å gjøre, men fjerner fort den tanken og handler.

Andre ganger kan vi forta oss handlinger, har relasjoner til personer over tid. Vi har gjerne tillit til at andre vil oss vel, siden de vil ha kontakt med oss. Det er senere eller i ettertid vi oppdager at relasjonen ikke var bra for oss. Dette kan bli en vanskelig opplevelse som kan sette spor. Det kan kreve mye tid og refleksjon før man klarer å forsone seg med konsekvensene av valgene.

Ofte oppstår det et behov for å forstå hvorfor man handlet som man gjorde, og det er ikke uvanlig å kjenne på anger, skam eller selvkritikk i etterkant. Det viktige er å huske at alle kan trå feil, og at de fleste kjenner hvordan dette kan føles

HVORFOR INNGÅR VI RELASJONER MED HVERANDRE?

Mennesker er sosiale vesener.

Vi inngår gjennom livet mange relasjoner til andre. Det er ulike grunner for hvilke relasjoner vi har.

Vi lever alltid i en relasjon uansett om det noen omkring oss eller ikke. Den amerikansk sosiolog George Herbert Mead mente at vi alltid handler i relasjon til noe. Han la vekt på at menneskets handlinger formes i samspill med andre og omgivelsene, og utviklet teorien om symbolsk interaksjonisme. Vår identitet og våre handlinger alltid knyttet til sosiale prosesser og forventninger fra andre mennesker rundt oss.

Symbolsk interaksjonisme er en sosiologisk teori som forklarer hvordan mennesker skaper mening og identitet gjennom samhandling med andre. Teorien legger vekt på at vi tolker og gir betydning til symboler – som språk, gester og handlinger – i møte med andre, og at disse symbolene former våre tanker, følelser og handlinger. Gjennom denne prosessen utvikler vi vår forståelse av oss selv og verden rundt oss, og identiteten vår blir stadig påvirket av de sosiale relasjonene vi inngår i.

Ulike typer relasjoner mellom mennesker:

De ulike relasjonene vi inngår i kan ha stor betydning for hvordan vi utvikler oss som mennesker og hvordan vi håndterer både medgang og motgang i livet.

Relasjoner mellom mennesker kan ta mange former, avhengig av kontekst og formål. Her er et forsøk på å vise de ulike typer som finnes:

Individuelle relasjoner:

Disse omfatter nære bånd mellom enkeltpersoner, som vennskap, familieforhold, romantiske forhold.

Slike relasjoner bygger ofte på tillit, fortrolighet og gjensidig støtte, og kan være særlig viktige for personlig utvikling og trygghet.

• Familierelasjoner: Foreldre, søsken, barn og annen slekt, ofte preget av omsorg og forpliktelse.
• Vennskap: Bygger på tillit, støtte og gjensidig respekt.
• Kjærlighetsforhold: Romantiske eller intime bånd mellom personer, som kjærester, ektefeller eller samboere.

De 2 siste kan være midlertidige og brytes ved konflikt eller problemer med å opprettholde relasjonen over tid pga. endringer i livet

Forretningsmessige relasjoner:

Relasjoner på arbeidsplassen og i profesjonelle sammenhenger, inkludert kollegiale forhold, kunde-leverandør-forbindelser, partnerskap og nettverksbygging.

Her står ofte gjensidig nytte og måloppnåelse i sentrum, og dynamikken kan preges av både samarbeid og konkurranse.

Det kan også være konkurrerende eller rivaliserende forhold: Relasjoner som preges av konkurranse, misunnelse eller rivalisering, enten på idrettsarenaen, i arbeidslivet eller privat.

Sosiale relasjoner:

Omfatter relasjoner i større grupper, som medlemskap i organisasjoner, lag, vennegrupper eller lokalsamfunn. Her bidrar fellesskap, delte interesser og sosial tilhørighet til å skape bånd mellom deltakerne.

Formelle relasjoner:

Relasjoner preget av klare roller, regler og hierarkier, for eksempel mellom lærer og elev, helsepersonell og pasient, sjef og ansatt.

Slike relasjoner er ofte strukturert og kan innebære makt- eller ansvarsfordeling.

Uformelle relasjoner:

Spontane bånd som oppstår uten formelle rammer, som bekjentskap, naboer eller tilfeldige møter. Her er samspillet ofte mer fleksibelt og mindre preget av faste roller.

Digitale relasjoner:

Kontakter og vennskap som utvikles på nett, via sosiale medier, forum eller digitale plattformer. Disse kan være både overfladiske og dype, og skiller seg fra tradisjonelle relasjoner ved at de ofte er mindre bundet til fysisk nærhet.

Forholdet mellom mennesker kan altså være alt fra dypt personlig til utpreget profesjonelt eller sosialt. Det kan være ulik makt hos partene i en relasjon, og mulighet for utnyttelse.

Ofte vil vi oppleve en blanding av flere relasjonstyper i løpet av livet. Hvilken type relasjon det er, påvirker hvordan vi velger å forholde oss til den andre.

DE UHELDIGE RELASJONER og MANIPULASJON

Uheldige relasjoner kan etableres fordi noen ser nytten av å ha en relasjon til deg og ønsker oppnå noe ved relasjonen til deg.

Hovedmotivet er ikke gjensidig respekt eller omsorg, men snarere egen vinning. Slike relasjoner kan være preget av manipulasjon, hvor én part benytter seg av en annen for å oppnå fordeler – enten det handler om sosial status, økonomisk gevinst eller personlig prestisje.

Dette kan for eksempel sees i nettverksbygging hvor hensikten kun er å dra nytte av andres ressurser, eller i vennskap som egentlig handler om å bli inkludert i et miljø, fremfor å ønske ekte fellesskap.

Ofte er disse relasjonene skjult bak en fasade av vennlighet eller samarbeid, men over tid kan det bli tydelig at balansen mellom å gi og å få er skjev

Noen ganger bygges relasjonen over lang tid og blir krydret med gjenytelser og det blir vanskelig å se at man blir utnyttet. I slike situasjoner kan små tjenester og vennlige handlinger gå begge veier, noe som gir en følelse av balanse og rettferdighet.

Dette gjør det ekstra vanskelig å erkjenne at man kanskje blir manipulert eller utnyttet, da lojalitet og historie ofte skaper et slør over de egentlige motivene.

Vi går gjerne inn en boble hvor vi aksepterer forholdet, slik at andre ikke får mulighet til å påvirke. Kanskje vil vi ikke at andre skal vite om forholdet.

Når vi ikke oppdager at vi blir utnyttet, kan vi avsløre sider av oss selv eller gjøre handlinger som vi ikke ønsker andre skal få vite om. Dette kan være en del av hensikten til den du har relasjon til.

Dette understreker viktigheten av å være bevisst på egne grenser og regelverk, slik at man unngår å havne i situasjoner hvor lojalitet og gjensidighet overskygger det som er rett og rimelig.

ÆRLIGHET: (når saken smeller).

Det er ofte avgjørende å vise ærlighet og åpenhet når man blir konfrontert med feil eller uheldige handlinger.

Erfaring viser at de som velger å legge alle kort på bordet, ofte klarer å roe ned situasjonen.

Motsatt blir når en ikke klarer å gå ut med alt man vet og det stadig dukker opp nye problemstillinger («lik i lasten»)

TIDSFAKTOREN:

Alle slike saker vil roe seg og forsvinne ut av nyhetsbildet.

Det skjer selvsagt raskere når alle «fakta» blir presentert.

Slippes det bare delvis informasjon og bare når presset blir for stort, vil saken versere mye lengre, fordi det er fare for at det stadig dukker opp nye avsløringer.

Dette ser vi ofte i mediedekning der dryppvis informasjon gir næring til nye oppslag og spekulasjoner, noe som kan føre til at saken holder seg aktuell lenger enn nødvendig.

Dette kan bli en langvarig og utmattende prosess både i offentligheten og for de involverte.

Eksempler på dette om å opplyse om alt er Statsråd Victor Norman saken i 2003. Statsråden ble beskylt for å bruke for mye penger på seg selv (utover statens satser). Han «la seg flat» og innrømmet sine feil i et presseskriv som inneholdt alle opplysninger. Han delte dette ut på en pressekonferanse og opplyste om at det var så grundige opplysninger at han ikke hadde mer å fortelle. Han tok brodden fullstendig av kritikken som ellers ville ha kommet.

David Letterman, den amerikanske talkshow-verten, opplevde i 2009 stor oppmerksomhet da han valgte å være åpen om at han hadde vært involvert i upassende forhold til ansatte på sitt program. Letterman gikk selv ut på TV og innrømmet sine feil, og valgte å fortelle hele sannheten før pressen rakk å grave frem detaljene.

Denne ærlige tilnærmingen bidro til å dempe den offentlige skandalen og viste hvordan åpenhet og ansvarlighet kan hjelpe til med å håndtere vanskelige situasjoner. Saken ble et eksempel på at det å legge alle kort på bordet kan være avgjørende for å bevare egen troverdighet og komme styrket ut av en krise.

På den andre siden ser man at total benektelse gjerne gjør situasjonen mer krevende.

Et tydelig eksempel på hvor krevende det kan være å holde tilbake informasjon, finner vi i saken om USAs tidligere president Bill Clinton. I 1998 ble Clinton anklaget for å ha hatt et upassende (seksuelt)forhold til en praktikant i Det hvite hus. I starten benektet han alt offentlig, og forsøkte å skjule detaljer om hendelsen. Etter hvert som bevisene tårnet seg opp, ble han til slutt nødt til å innrømme forholdet. Denne tilbakeholdelsen av informasjon førte til en enda større skandale og tap av tillit, både i offentligheten og politisk.

Saken illustrerer hvordan det å ikke være åpen fra begynnelsen av kan forverre situasjonen og gjøre det vanskeligere å gjenopprette troverdigheten senere.

Bilde 1; skal illustrere at det finnes flere skjeletter i skapet, dessverre var det vanskelig for AI å lage et slikt bilde

Bilde 2; illustrere Bill Clintons forsøk på å benekte sine handlinger

Bilde 3; illustrere talkshow mannen David Letterman som var uten tidlig med åpenhet og dermed ble saken ikke så langvarig

ULIKE METODER for å forsøke å redusere sitt ansvar.

Dette er vist eksempler på i Dagens Næringsliv, hvor Børge Brende har uttalt; «Jeg erkjenner at jeg kunne ha gjennomført en grundigere undersøkelse av Epsteins historie, og jeg angrer på at jeg ikke gjorde det. Jeg skal lære av denne erfaringen og ser frem til den kommende uavhengige gjennomgangen som jeg har bedt om.»

Dette blir sett på som et forsøk på å redusere sin skyld og dermed presset mot ham. Dette har blitt analysert nærmere.

Han forsøker å fremstille saken mot ham som manglende kunnskap, som et offer og ikke manglende dømmekraft.

Generelt sier han at han skal lære av dette uten å vise til noe konkret galt han har gjort. Han sier han selv har bedt om å bli gransket og ser frem til uavhengig granskingen som skal gå igjennom det han har gjort. Han kjøper seg tid og det er jo et spørsmål om hvilke relasjoner han har til de som gransker ham. Dette er et eksempel på ansvarsfraskrivelse. Resultatet av granskingen vil sannsynlig falle gunstig ut eller bli presentert i generelle termer, slik at lite avdekkes.

TALSPERSON

Å bruke advokat eller talsperson er en strategi flere benytter for å unngå direkte konfrontasjon med kritiske spørsmål om egne handlinger.

Ved å la en profesjonell representant håndtere kommunikasjonen, kan man presentere saken på en måte som demper alvorligheten og gir inntrykk av kontroll og ansvarlighet.

Dette bidrar ofte til å flytte fokuset fra personen selv til en mer formell, distansert håndtering av situasjonen

Mange vil tolke det som at man forsøker å slippe unna ubehagelige spørsmål eller kritikk, heller enn å møte konsekvensene av egne handlinger på en åpen og ærlig måte.

Dermed kan denne taktikken bidra til å svekke tilliten ytterligere og skape et inntrykk av manglende integritet.

HELSEPROBLEMER.

En annen taktikk er å påberope seg helseproblemer for å unngå å ta ansvar.

Ved å vise til psykisk eller fysisk sykdom, søker man forståelse eller sympati og kan samtidig slippe unna presset om å forklare eller innrømme egne feil.

Dette har blitt sett flere ganger i offentligheten, der personer trekker seg tilbake med henvisning til helsen, og dermed unngår å stå til ansvar i øyeblikket.

Det har nok vært mange leger og psykologer som har strukket seg langt i å forsvare sin klient, selv om det ikke alltid er riktig å gjøre. Dette kan skyldes et ønske om å beskytte pasientens interesser eller unngå at vedkommende utsettes for unødvendig belastning.

Samtidig kan slik overbeskyttelse føre til at viktige sider av saken ikke blir grundig belyst, og at ansvaret pulveriseres. Det er en vanskelig balansegang mellom å ivareta pasientens helse og å sikre at rettferdighet og åpenhet ivaretas i prosessen.

Likevel er det viktig å skille mellom reelle helseproblemer som faktisk hindrer ansvarliggjøring, og situasjoner der helse brukes som et skjold for å slippe ubehagelige spørsmål eller kritikk.

Noen saker er svært belastende og kan føre til helseproblemer, spesielt nå de får virke inn over tid. Det fører til psykiske problemer som angst og depresjon og gi videre redusert immunforsvar og fysisk sykdom. Det kan bli så ille at det kan være vanskelig å ansvarliggjøre de som har handlet galt.

Det kan i samfunnet være stor forståelse for at belastende hendelser kan gå på helsen løs, men det kan samtidig oppstå en uheldig kultur hvor sykdom brukes som unnskyldning, og dermed gjør det vanskeligere å få belyst det faktiske hendelsesforløpet.

Dette kan bidra til at ansvar pulveriseres, og at de som egentlig burde stå til rette for sine handlinger, slipper unna det samfunnsmessige oppgjøret.

Det kan også føre til at klienten aldri tar et reelt oppgjør med det som har skjedd, noe som gjør at helseplagene vedvarer og i verste fall forverres. Når man ikke får bearbeidet eller anerkjent egne feil, kan belastningen bygge seg opp over tid og etter hvert gi utslag i både psykiske og fysiske sykdommer. Dette er en vond sirkel, hvor fraværet av ansvarliggjøring gjør det vanskeligere å håndtere de underliggende problemene.

Likevel kan det være vanskelig å være helt åpen med en gang, særlig hvis man føler skam og frykt for konsekvensene.

I slike tilfeller kan det hende man utelater opplysninger fordi man ikke våger å snakke om dem. Det kan være at det være noe vi rett og slett ikke vil andre skal få vite, det er for personlig og kanskje frykter vi at det fullstendig endre oppfatningen folk får av oss.  

HUKOMMELSEN SVIKTER

Det blir sjelden tatt hensyn til at en opplyser at man ikke husker, når man ikke i utgangspunktet har vært åpen på alt som har skjedd.

Det er ikke rettferdig å bli holdt ansvarlig for detaljer man ærlig talt ikke kan huske, ettersom hukommelsen vår kan svikte. Det kan risikere at du ikke blir trodd på fordi du ikke har vært åpen i utgangspunktet.

Å huske en melding ut av mange meldinger eller mange handlinger kan være vanskelig for de fleste.

Noen prøver å benekte at de husker noe som helst. Det kan være vanskelig å tro på for noe som har pågått over tid.

NARRATIVT VAKUUM (TOMROM I HISTORIEN)

Når ikke hele historien blir fortalt, vil det være andre som fullfører den på sin måte.

Dette fenomenet kalles ofte «narrativt vakuum», hvor manglende informasjon gir rom for spekulasjon og alternative forklaringer.

Mennesker har et iboende behov for se sammenhenger og mening, og når deler av fortellingen mangler, nytter vi gjerne egne erfaringer, antakelser eller følelser for å fylle ut tomrommene.

Da kan vi blande inn noe som er farget av vårt synspunkt på saken.

Dette gjelder spesielt journalister og andre aktører på sosiale medier. De kan ikke levere en delvis historie, fordi det antas at det forventes mer. Journalister har en deadline (det har noen aktører i sosiale medier også) og er opplysningene ufullstendig må historien kompletteres.

Anais Nin (fransk forfatter f. 1903-77) har sagt: «We don’t see things as they are. We see things as we are».

Vi ser ikke ting som de er. Vi ser ting slik vi er.

Da kan historien eller nyheten bli noe helt annet enn det den egentlig var.

I dagens digitale samfunn sprer informasjon seg raskt, og ufullstendige historier kan føre til rykter, mistolkninger og polarisering. Derfor er det avgjørende at de som formidler informasjon, gjør sitt ytterste for å presentere et så komplett og balansert bilde som mulig – for å unngå grobunn for misforståelser og at enkeltpersoner eller grupper blir feilaktig fremstilt.

Begrepet «narrativt vakuum» brukes ofte innenfor medievitenskap, psykologi og sosiologi for å beskrive situasjoner der det mangler tilstrekkelig informasjon, og hvor dette tomrommet fylles av spekulasjon, rykter eller alternative forklaringer.

Uttrykket har blitt tatt i bruk av ulike forskere og kommentatorer for å belyse hvordan fravær av en helhetlig fortelling kan påvirke offentligheten.

KJØNNSFORSKJELLER i kritikk ved dumme handlinger.

Forskning tyder på at det ofte er kjønnsforskjeller i hvordan personer som gjør noe galt, blir møtt av omverdenen.

Flere studier innen psykologi og medievitenskap har vist at kvinner og menn kan oppleve ulik grad av hets, fordømmelse eller tilgivelse, avhengig av både type handling og samfunnets forventninger til kjønn.

Det skal være undersøkelser som viser at kvinner som trår feil offentlig, ofte blir utsatt for sterkere moralsk fordømmelse og personlig kritikk enn menn i tilsvarende situasjoner. Dette antas å skyldes tradisjonelle kjønnsroller, der forventningene til hvordan kvinner og menn skal oppføre seg, fortsatt står sterkt i mange kulturer.

En studie publisert i tidsskriftet Sex Roles (Brescoll, Okimoto & Vial, 2018) påpeker at kvinner i ledende stillinger som gjør feil, ofte får mer negativ oppmerksomhet og blir i større grad holdt personlig ansvarlig enn mannlige kolleger.

Slike funn understreker viktigheten av å være bevisst på kjønnsdimensjonen når man vurderer reaksjoner i offentligheten, og peker på behovet for å fremme likhet og rettferdighet i behandlingen av personer uavhengig av kjønn.

DET VANSKELIGE VED SITUASJONEN

Det er ofte få som retter oppmerksomheten mot hvor vanskelig det faktisk er å stå i stormen av offentlig fordømmelse.

Mange kvier seg for å vise empati med personer i utfordrende situasjoner, fordi de frykter at dette kan bli tolket som aksept for handlingene deres. Likevel handler empati om å anerkjenne hvor belastende det kan være å bli utsatt for massiv kritikk, uten at det betyr at man godkjenner gale eller ukloke valg.

Ansvar for egne handlinger ligger fortsatt hos den som har handlet.

Denne situasjonen gjør det krevende å være åpen om forståelse og støtte, fordi faren for misforståelser er stor. Å vise forståelse for andres vanskelige valg handler ikke om bagatellisering, men om å erkjenne at mennesker kan havne i pressede situasjoner der følelser, frykt eller ytre press får stor betydning.

Noen erfaringer tilsier at det kan føles tryggere å skjule det som har skjedd, i håp om at sannheten ikke skal komme frem. Ofte viser det seg likevel at når sannheten avdekkes, kan konsekvensene bli enda større for den det gjelder.

Det er enklere å dømme enn å bidra til refleksjon og læring, men en slik dominerende fordømmelse gir lite rom for nyanser og ettertanke. Enkelte ønsker også at konsekvensene skal være harde og varige, uten tanke for mulige korreksjoner eller læringsprosesser senere. De har lite forståelse for at alle kan feile.

Enkelte journalister – men langt fra alle – kan til tider fremstå som om de står hevet over egne feil, og glemmer at de selv også er sårbare mennesker med svakheter.

Når mediene kaster seg over en sak, kan ønsket om å finne syndebukker og lage fengende overskrifter ofte overskygge nyanser og forståelse for personene bak hendelsene. Dette kan bidra til et inntrykk av at pressen heller vil dømme enn å gi et helhetlig bilde.

Selv om journalister gjerne diskuterer sin samfunnsrolle, er det sjelden de lander på en felles strategi for hvordan de faktisk skal gå frem, noe som fører til at lite endres.

Likevel finnes det noen hederlige unntak – journalister som belyser de menneskelige sidene ved å bli hengt ut og forsøker å gi innsikt i hvorfor enkelte havner i uheldige relasjoner eller tar valg som senere får konsekvenser.

1) Kaos når historien når media

2) Psykolog Carl Gustav Jung f. 1875 - 1961: har sagt; "Å tenke er vanskelig, det er derfor mange dømmer"

3) Media storm

HVA ER MEKANISMENE SOM LIGGER BAK SLIKE HANDLINGER?

Når du fanges i en uheldig relasjon, handler det ofte om en kombinasjon av psykologiske, sosiale og emosjonelle mekanismer.

For det første kan behovet for tilhørighet og aksept gjøre at du overser varsellamper og tilpasser deg den andres ønsker, selv om det går på bekostning av dine egne grenser.

Det kan være mål eller tjenester du ønsker å oppnå med relasjonene. I noen tilfeller kan det være bevisst korrupsjon.  

Noen ganger møter du mennesker som virker ressurssterke og er gode menneskekjennere og vet hva som skal til for å «fange» deg. personen kan bruke sjarme, oppmerksomhet eller eksklusiv informasjon for å skape en følelse av nærhet og fortrolighet. Gaver brukes til å kjøpe deg.

Noen ganger kan relasjonen til andre som har mulighet til å bidra med noe til deg være så tett at du ikke oppfatter at dette kan bety en interessekonflikt, eller du regner med at det som foregår i relasjonen aldri vil bli avdekket.

Mange opplever også at den uheldige parten har makt eller ressurser som gjør at det føles risikabelt å bryte kontakten, enten det handler om sosial status, økonomi eller frykt for å bli utstøtt eller avslørt hva du har gjort. 

Hvorfor du ikke bryter ut

1) Frykt og maktbalanse:

Den uheldige parten kan ha makt eller ressurser som gjør det risikabelt å bryte kontakten. Dette kan handle om sosial status, økonomi eller frykt for å bli utstøtt, med risiko for sosial skade eller tap av omdømme.

2) Psykologisk press og hemmeligheter:

Ofte er det subtile former for press, slik som trusler om å avsløre sensitiv informasjon eller hemmeligheter du har delt, som brukes til å holde deg i relasjonen. Frykten for at private detaljer skal komme ut skaper maktesløshet.

3) Personlige og psykologiske gevinster:

Noen relasjoner gir spenning eller opplevelser du ikke får ellers, og kan innebære gaveutveksling eller fortrolighet som gir en illusjon av nærhet og trygghet. Dette kan føre til at du overser problemer fordi du får noe tilbake.

4) Lojalitet og tilpasning:

Lojalitetskonflikter og frykt for konsekvenser gjør at du tilpasser deg og unngår konflikt, selv om det går ut over din egen trivsel og psykiske helse. Det kan være vanskelig å søke hjelp fordi det føles pinlig eller ødeleggende.

5) Gradvis tap av egne grenser:

Over tid kan du begynne å prioritere den andres behov foran dine egne, og miste deg selv litt etter litt. Tilpasningen til den andres forventninger kan gjøre det vanskelig å ta vare på egne behov og sette grenser

Hvordan mennesker blir fanget i uheldige relasjoner

1) Gradvis utvikling:

Relasjonen starter ofte uten tydelige varselsignaler. Man overser små tegn på at noe er galt, enten fordi man ønsker å tro det beste om andre eller er redd for å være alene.

2) Utveksling av tjenester:

Forholdet kan være basert på gjensidig utveksling – enten av tjenester, gaver eller hemmeligheter. Dette gir en illusjon av nærhet og trygghet, men kan også skape avhengighet.

3) Blanding av intime og forretningsmessige bånd:

Når relasjonen både er personlig og profesjonell, kan grensene mellom det akseptable og det uakseptable gli ut. Dette kan føre til at man blir blind for korrupte elementer, og i ytterste konsekvens til spionasje eller uetisk adferd.

4) Manipulasjon og avhengighet:

Personen kan manipulere situasjonen slik at du blir avhengig av deres bekreftelse og støtte. Etter hvert tar de mer kontroll, og det blir vanskelig å sette egne grenser.

5) Misbruk av fortrolighet:

Hemmeligheter og fortrolige opplysninger kan brukes mot deg, eller bli spredd videre for å oppnå fordeler. Dette skaper frykt og maktesløshet.

6) Gradvis tap av egne verdier og grenser:

For å bevare relasjonen tilpasser du deg den andres forventninger, selv om det går på bekostning av egne behov og verdier. Til slutt kan du miste deg selv litt etter litt.

MAKTMILJØ og UKULTUR

Gruppens normer tar over for individets egne vurderinger.

Du kan befinne deg i et miljø der grensene for hva som er akseptabelt stadig forskyves.

En ukultur vokser fram, og etter hvert blir det som egentlig er problematisk oppfattet som helt normalt av de fleste.

Skillet mellom det som er greit og det som ikke er det, blir diffust, og hele miljøet fremstår som en slags isolert boble hvor ytre impulser ikke slipper inn.

Etter hvert forsterkes ukulturen, og fellesskapet bekrefter for hverandre at denne nye normalen er riktig, selv om den bryter med vanlige etiske standarder.

I slike omgivelser blir det vanskelig å skille rett fra galt, fordi gruppens normer overskygger den enkeltes moralske kompass. Dette kan føre til at man ukritisk tilpasser seg og lar seg rive med av gruppen, uten å stille spørsmål ved det som skjer.

Ofte dannes egne, uformelle regler, og grensene skyves så langt at grådigheten til slutt blir for stor.

Da kan alt rase sammen, men slike miljøer og organisasjoner har ofte en styrke og lukkethet som gjør dem vanskelige å endre.

Et svært aktuelt eksempel er president Trump og hans støttepersoner. Teknokratene gir donasjoner til f. eks ballsalen som bygges ved det hvite hus. Dette er ikke noe annet enn korrupsjon. Gjenytelsen er lavere skatter. At Trump vil motta et fly fra en arabisk stat er helt klart korrupsjon. På hvilke betingelser får han et fly?

FIFA-leder Infantino kan regnes som korrupt med sin FIFA fredspris.

Alt foregår åpent uten at noen klarer å gripe inn. Makten rår.

Det er sannsynlig mye mer som foregår av ukultur i miljøer med makt økonomisk og politisk. Kanskje vil det avdekkes, kanskje kommer det aldri offentligheten for øret. Visse grupper har forbindelser både i politiske og rettslige miljø.

GJENSIDIGHETSPRINSIPPET er en del av mekanismene som foregår ved slik ukultur.

Gjensidighetsprinsippet handler om at man føler seg forpliktet til å gjengjelde tjenester, gaver eller fordeler man har mottatt fra andre.

Dette kan føre til at enkeltpersoner eller grupper inngår i et slags bytteforhold, hvor det forventes at man gir noe tilbake for å opprettholde balansen i relasjonen. I miljøer med ukultur kan dette prinsippet utnyttes, slik at personer presses til å gjengjelde tjenester på måter som ikke nødvendigvis er etisk forsvarlige. Dermed kan det oppstå en spiral hvor grenser flyttes, fordi man stadig føler seg bundet av usynlige bånd av gjensidighet.

I slike sammenhenger vil det ofte bli korrupsjon og det foregå utveksling av informasjon som kan være spionasje.

Gjensidighetsprinsippet møter vi på i det daglige. Får vi noe, så føler vi at vi må gi noe tilbake. Dette vil mange ordne fort opp i. Det kan bli en vanskelig spiral av gjenytelser, som ene parten før eller siden kanskje ikke klarer opprettholde og bryter ut. vi ønsker ikke komme i gjeld.

1) Skal illustrere Trump som blir "kjøpt" ved å få et fly. Han har uttalt at man er dum om en ikke tar i mot en slik gave. Det viser bare hvor korrupt han er som president , som bare er ute etter å berike seg selv

2) Spionasje - et klassisk bilde. Slik foregår det ikke i de fleste tilfeller idag

3) Gave-utveksling, spesielt med høy verdi kan gi sterke bindinger og krav om loyalitet til den som gir

 HVEM ER PERSONENE I RELASJONENE?

UTNYTTEREN

Ressurser og posisjon:

Utnytteren har ofte betydelige ressurser, økonomisk og sosialt, noe som gjør at andre lett ser opp til dem.

De har gjerne en sentral rolle i sosiale nettverk, gode forbindelser og økonomisk trygghet som virker både attraktivt og trygt.

Bygging av tillit:

Utnytteren kan være karismatiske.De har en egen evne til å få deg til å føle deg spesiell, gi deg anerkjennelse og bygge deg opp, ofte ved å vise interesse for dine behov eller tilby støtte.

Gjennom slike handlinger skapes tillit, og du slipper ned garden.

Makt og avhengighet:

Deres posisjon gir dem makt i relasjonen, og det blir ekstra krevende å stå opp for seg selv eller avslutte forholdet, spesielt når det er knyttet fordeler eller prestisje til relasjonen.

Ofte bruker de status for å rettferdiggjøre egen oppførsel, eller manipulerer med skyldfølelse dersom du utfordrer relasjonsdynamikken.

Manipulasjon og skjulte motiver:

Utnytteren har gjerne en særegen evne til å lese andre, forstå følelser og behov, og benytter dette til å påvirke.

De fremstår som sjarmerende, utadvendte og relasjonsbyggende, men bak fasaden kan det ligge skjulte motiver. Manipulasjon og strategisk bruk av relasjoner for egen vinning er ikke uvanlig, og handlingene deres er ofte kalkulert for å oppnå fordeler for seg selv.

Behov for bekreftelse og status:

Det er vanlig at utnytteren søker bekreftelse, makt eller status, og bruker folk rundt seg for å dekke disse behovene.

Dette kan omfatte alt fra emosjonell støtte til økonomiske fordeler eller økt sosial innflytelse.

Narsissistiske og psykopatiske trekk:

I noen tilfeller kan slike personer vise narsissistiske eller psykopatiske trekk, der hensynet til andres følelser og grenser er fraværende. Empati erstattes med selvsentrerthet og manipulasjon.

Det finnes flere studier som belyser personer som har en tendens til å ta kontroll over andre eller knytte seg opp mot dem på manipulerende måter, samt hvordan slike relasjoner utvikler seg.

FORSKNING innen psykologi har blant annet sett på narsissistiske og psykopatiske trekk, og hvordan disse personlighetene ofte bruker sjarme, manipulasjon og strategisk relasjonsbygging for å oppnå makt eller dekke egne behov.

Studier peker på at slike relasjoner ofte preges av en ubalanse i makt, der den ene parten gradvis mister egne grenser og selvfølelse.

Innenfor feltet sosialpsykologi og relasjonsforskning er det også dokumentert hvordan dynamikken i slike forhold kan føre til avhengighet, lav selvfølelse og økt sårbarhet hos den som blir utsatt.

Emosjonell manipulasjon og såkalt "coercive control" (tvangskontroll) kan skade den psykiske helsen til den andre parten, og at det å bryte ut av slike forhold ofte krever støtte og bevisstgjøring.

«Coercive control» (tvangskontroll) er et begrep som beskriver en form for psykisk vold hvor én person systematisk utøver makt og kontroll over en annen, ofte gjennom manipulasjon, isolasjon, trusler og gradvis nedbrytning av den andres selvstendighet og handlingsrom. Dette handler ikke nødvendigvis om fysisk vold, men om et mønster av kontrollerende atferd som gjør at den utsatte mister frihet og opplever økt avhengighet og sårbarhet. På norsk brukes ofte uttrykk som "kontrollerende adferd", "tvangsmessig kontroll" eller "psykisk kontroll" for å beskrive det samme fenomenet, selv om ingen av disse er en direkte oversettelse.

DEN UTNYTTEDE

Behovet for utfylling:

Mennesker som opplever et tomrom eller en mangel i eget liv, kan lett bli tiltrukket av noen som tilsynelatende tilbyr akkurat det de savner.

Dette kan være alt fra emosjonell støtte, sosial status, trygghet eller tilhørighet.

Mottakelighet for usunne bånd:

I slike tilfeller kan man bli ekstra mottakelig for å knytte seg til personer som fyller dette behovet, selv om det på sikt kan vise seg å være en illusjon eller føre til et usunt avhengighetsforhold.

Ofte blir man blendet av muligheten til å oppleve noe man har lengtet etter, og overser dermed de negative sidene ved relasjonen.

Fellestrekk hos de som utnyttes:

Personer som ofte går inn i relasjoner med mennesker som tar kontroll eller manipulerer, har gjerne noen fellestrekk.

De kan ha lav selvfølelse eller føle på et indre tomrom, og søker derfor etter noen som kan fylle dette behovet. Mange har kanskje erfaringer fra tidligere relasjoner eller oppvekst hvor egne grenser ikke har blitt respektert, noe som gjør det vanskeligere å si ifra eller sette tydelige grenser.

Empati og behov for tilhørighet:

Personer som fanger deg i relasjonen kan være ekstra empatiske eller hjelpsomme, og derfor lettere overse varsellamper fordi de ønsker å se det beste i andre.

I tillegg kan et ønske om tilhørighet, trygghet eller bekreftelse gjøre at man blir værende i usunne relasjoner, selv når intuisjonen (magefølelsen) sier at noe er galt.

Behov for å bli sett og verdsatt:

Det er også vanlig at slike personer har et stort behov for å føle seg verdsatt eller elsket, og derfor blir ekstra mottakelige for oppmerksomhet og anerkjennelse i starten av relasjonen.

Ofte tiltrekkes de av personer som fremstår sterke, ressurssterke eller karismatiske, fordi dette gir en følelse av å være "sett" eller være en del av noe større.

I mange tilfeller kan de også ha en tendens til å ta ansvar for andres følelser og trivsel, og derfor bli værende i forhold som egentlig ikke er bra for dem.

Sterke følelser etter avsløringer:

Det kan bli ekstra problematisk hvis man i ettertid oppdager at personen en hadde etablert et forhold til holder på med alvorlige handlinger som fullstendig gjør at du endrer syn på personen man har hatt relasjon til.

Slike avsløringer kan føre til sterke følelser av svik, usikkerhet og selvbebreidelse, og det kan være krevende å bearbeide både tapet av tillit og den nye forståelsen av relasjonen.

FORSKNING på hvordan dårlige relasjoner oppstår:

I psykologien er John Bowlby (britisk psykiater, f. 1907 – 90) kjent for tilknytningsteori, som belyser hvordan tidlige relasjonserfaringer kan påvirke hvordan man havner i og forblir i uheldige relasjoner.

Bowlby mente at kvaliteten på den tidlige tilknytningen mellom barn og foreldre eller omsorgspersoner har stor betydning for individets evne til å danne og opprettholde nære relasjoner senere i livet. Han foreslo at trygg tilknytning gir en følelse av sikkerhet, mens utrygg tilknytning kan føre til vansker med tillit, frykt for avvisning og risiko for å bli værende i destruktive eller uheldige forhold.

Denne teorien ble videreutviklet av Mary Ainsworth (amerikansk utviklingspsykolog, f.1913 – 99), som identifiserte ulike tilknytningsmønstre: trygg, utrygg-unnvikende, utrygg-engstelig og desorganisert tilknytning.

Personer med utrygge tilknytningsmønstre har ofte større sannsynlighet for å havne i relasjoner preget av avhengighet, manipulasjon eller maktubalanse.

Dette skyldes blant annet at tidlige erfaringer kan gi en følelse av at man ikke fortjener bedre, eller at man må tilpasse seg for å bli likt og unngå konflikt.

Tilknytningsteorien prøver å forklare hvordan tidlige relasjonserfaringer legger grunnlaget for hvordan vi tilnærmer oss andre senere i livet.

Utrygge bånd kan føre til at man blir værende i dårlige relasjoner, fordi man har lært at dette er normalen, eller at man ikke fortjener noe bedre.

For å komme seg ut av slike mønstre, kan det være nødvendig å jobbe med trygghet, selvverd og evnen til å sette grenser.

Innen sosiologi har Erving Goffman  (kanadisk-amerikansk samfunnsforsker f. 1922 – 1982) analysert sosiale roller og hvordan individet tilpasser seg for å passe inn, selv når det går på bekostning av egne grenser.

I sitt hovedverk The Presentation of Self in Everyday Life (1959), introduserer Goffman en tilnærming der han sammenligner hverdagslivets interaksjoner med et teaterstykke. Han hevder at vi alle spiller ulike "roller" avhengig av hvem vi omgås og hvilken situasjon vi befinner oss i.

Goffman beskriver hvordan individer tilpasser seg normer og forventninger for å bli akseptert av omgivelsene, ofte ved å skjule sider ved seg selv som ikke passer inn. Dette kan medføre at man setter egne behov og grenser til side for å opprettholde et ønsket inntrykk.

Sentralt i Goffmans analyse er begrepene "frontstage" og "backstage":

På "frontstage" presenterer vi oss slik vi tror andre ønsker å se oss, mens vi på "backstage" kan være mer oss selv.

Relasjoner som gir deg mulighet for å være mer «backstage» vil føles mer behagelig hvis du ellers i livet er en offentlig person og må holde igjen på noen sider av deg selv.

Det er selvsagt ikke alle som vil passe inn i disse beskrivelser, men kan belyse noe hva det er som gjør at vi handler som vi gjør.

KONKLUSJON

Dette jeg har skrevet er svært aktuelt i dag (vi skriver primo februar 2026). og det vil være aktuelt også i fremtiden når historien gjentar seg (som den alltid gjør – vi tar ikke lærdom).

«Det eneste vi lærer av historien, er at vi ikke lærer noe av historien.» er et utsagn tilskrevet den tyske filosofen Georg Hegel (1770 - 1831). Mens filosofen Friedrich Nietzsche (1844 - 1900) sier det slik at i stedet for å bruke historien som en kilde til visdom, lar vi oss styre av de samme kreftene – makt, begjær og frykt – som fører til at vi snubler i de samme fellene igjen og igjen.

Jeg er opptatt av mennesket (det som er «taperen» i en slik verden) og hvordan det påvirker mennesket. Jeg prøver å gi noen forklaringer på hvorfor vi havner slik i «ulykka». Det kan føre til et umenneskelig press og noen ganger kan man føle at man går fullstendig i oppløsning. Det er virkelig vondt. Jeg tror de fleste kan klare å sette seg inn i følelsen.

Noen tar hensyn, noen later som de tar hensyn, men andre er på jaget for å prøve å komme med den sterkeste og mest ødeleggende sensasjonen

.

Husk alle mennesker har følelser (visse unntak finnes, dessverre).