ENSOMHET
Ensomhet er ikke en diagnose eller sykdom, men det er en følelse som kan oppleves svært negativt. Er opplevelsen av ensomhet vedvarende vil den ha store helsemessige konsekvenser.
Alle har nok en eller annen gang opplevd ensomheten. Bare å høre ordet kan hos mange gi en følelse av ubehag. Mange er redd for å bli ensom.
Ensomhet kan defineres som en subjektiv følelse (det er noe du selv opplever) hvor det er savn av en ønsket kontakt med andre fordi de ikke er der eller fordi kvaliteten på de kontakter en har ikke svarer til det en ønsker. Det går altså an å være ensom i mengden fordi en ikke klarer å ha den relasjonen eller forholdet en ønsker til andre.
Det kan være vanskelig å innrømme at en er ensom overfor andre og kanskje er det til og med vanskelig å innrømme det overfor seg selv. Det er knyttet skamfølelse til å innrømme at en er ensom. Det går an å si at en er alene, men å innrømme ensomhet er svært vanskelig. Det går svært mye på selvfølelsen. En vil føle seg mindreverdig fordi en ikke synes å være verdig eller klarer å etablere gode sosiale kontakter.
Noen ganger har en ønske om å være ensom og alene og det kan føles positivt, men i denne sammenheng her vil jeg skrive om ensomheten som føles vanskelig og negativ. Å være alene er ikke det samme som ensomhet. Alene er mer en tilstand som ikke behøver være negativ, men ensomheten er en følelse.
I kunst, litteratur og musikk er ensomheten ofte beskrevet og noen ganger sett på som en nødvendighet for at en skal kunne utvikle seg og forstå seg selv (det kan da imidlertid være snakk om mer det å være alene og ha arbeidsro).
I populær musikken kan en finne mange gode beskrivelser av ensomhet;
«A million miles away» av Rory Gallagher; midtre del av sangtekst hvor han beskriver ensomheten der han er i en bar omgitt av andre;
I'm a million miles away,
I'm a million miles away,
But I'm sailing
like a driftwood,
On a windy bay,
On a windy bay.
Why ask how I feel,
Well, how does it look to you?
I fell hook, line and sinker,
Lost my captain and my crew.
I'm standing on the landing,
There's no one there but me,
That's where you'll find me,
Looking out on the deep blue sea.
There's a song on the lips of everybody,
There's a smile all around the room,
There's conversation overflowing,
But I sit here with the blues.
«The Piano Man» av Billy Joel. Denne handler også om ensomme mennesker som samles på en bar og hvor alkoholen for en stund mulig bidrar til å oppheve ensomheten;
Yes, they're sharing a drink they call loneliness. But it's better than drinkin' alone.
Eleanor Rigby av The Beatles (Lennon/McCartney) handler også om ensomhet og ensomme personer;
Eleanor Rigby, died in the church
And was buried along
with her name
Nobody came
Father McKenzie, wiping the dirt
From his hands as he walks from the grave
No one was saved
All the lonely people
Where do they all come from?
All the lonely people
Where do
they all belong?
HYPPIGHET av ENSOMHET
Hvor mange er ensomme? Det er studier som baserer seg på at folk opplyser om sin ensomhet. Det kan være vanskelig å si om dette gjelder ensomhet der og da eller mer vedvarende kronisk ensomhet. I 2007 utførte SSB og NOVA en spørreundersøkelse på 15.000 nordmenn. Resultatet ble at 21 % følte eller opplevde ensomhet, mer hos kvinner 24% og mindre hos menn 18%. Hyppigst var ensomhet i befolkningen over 80 år med 32%, men også ganske utbredt opplevelse av ensomhet på 23% i aldersgruppen 18 – 29 år. Omkring russefeiringen i år var det ett kortvarig engasjement med tema om det i den lokale avisen. Dette fordi da det mer enn ellers tydelig kunne komme frem det å være utelukket fra felleskapet (deltaker på en russebil og på ulike evenementer). Det var ett blaff av omsorg og så går livet videre like ensomt sannsynligvis.
Media kan gi inntrykk av at ensomhet er et økende problem. Det blir blåst opp som en økende epidemi, men det synes ikke å være sikkert. Det kan være meninger om at den direkte sosiale kontakten er avtakende og at internett og sosiale medier bidrar til økende ensomhet. Det er ikke sikkert at det er slik, da internett og sosiale medier kan øke den sosiale kontakten, i alle fall virtuelt
Ensomheten er hyppigst hos eldre, innvandrere og funksjonshemmede og personer med nedsatt helsetilstand og hos arbeidsledige. De har ofte begrenset sosiale kontakter og er sårbare for tap av de relasjoner de har. Noen av disse er også ofte lite engasjert på sosiale medier
ENSOMHET og HELSEEFFEKT:
Ensomhet fører til fysisk og psykisk sykdom og øker dødeligheten, ikke bare ved selvmord, men som følge av helseproblemer utløst av kronisk ensomhet.
Meta-analyse fra 2010 av 148 tidligere studier på menneskelig samhandling og ensomhet; Social Relationships and Mortality Risk: A Meta-analytic Review: Konklusjon: ensomhet er like risikabelt som å røyke mer enn 15 sigaretter om dagen, å være alkoholiker, å ikke trene og å være overvektig. Det er en del usikkerhet knyttet til slike meta-analyser (sammenstilling av mange undersøkelser) pga. vansker med å definere helt klart ensomhet. Det er imidlertid utvilsomt at ensomhet som vedvarer er svært uheldig for en persons helsetilstand.
Ensomhet gir redusert immunforsvar og økning i hormoner som utløses av stressreaksjoner. Ensomme har dårligere søvnkvalitet med hyppig oppvåkning. Dette gjør at ensomme har konsentrasjonssvikt og husker dårligere. Det er vist økt risiko for demens utvikling, som nok også kan ha sammenheng med dårlig søvnkvalitet.
Med kronisk ensomhet ser en ofte dårligere livsstil med høyere alkoholforbruk, mer usunt kosthold og dårlig med fysisk aktivitet
Sitat fra «Ensomhetens Filosofi»; «Hvis vi skal predikere negative helseutfall, er altså subjektiv sosial isolasjon, dvs. at man føler seg ensom, en langt mer presis variabel enn objektiv sosial isolasjon, dvs. at man er alene». Det er altså den styrken av den subjektive følelsen av ensomhet som danner grunnlag for helseproblemer både fysisk og psykisk»
I ett magasin om rusmisbruk som jeg kom over under en flyreise sto det følgende noe om problemstillingen omkring kronisk ensomhet; Sitat Kenneth Egeland, avdelingsleder i organisasjonen proLAR Nett Rogaland som skal hjelpe mennesker som lykkes med legemiddelassistert rehabilitering. «Du skal plutselig få nye venner og et nytt liv etter kanskje over 20 år med rus, og hvordan skal du få til det da?» Ensomhet er ifølge Egeland en av de største utfordringene i systemet. Det er den som tilslutt dreper deg. Du gjør mange dumme ting når du går på nederlag etter nederlag, og føler at ingen bryr seg.
Ensomhet kan være kjernen i problemet med å lykkes i rehabiliteringen av rusmisbruker.
Hos kronisk psykiatriske pasienter og eldre pasienter som ofte kontakter helsevesenet er ensomhet ett stort problem, kanskje hovedproblemet for kontakt.
Ensomme har ofte ett negativt syn på seg selv med lavt selvbilde og opplever at de ikke behersker sosiale situasjoner og isolerer seg. De har også ofte ett negativt syn på alle omkring seg. De kan stille høyere krav til seg selv (som de kan føle de ikke klarer å oppfylle), men også store forventninger og krav til de som de skal ha med å gjøre. Dette kan gjøre at den som skal relatere seg til den ensomme ikke alltid kan forstå hvorfor det er så vanskelig å få en god relasjon og oppnå tillit.
Som menneske er du avhengig av andre for å utvikle deg. En amerikansk sosiolog skal ha uttalt noe slikt som «mennesket gjør alltid, selv når det er alene, aktiviteter i relasjon til andre». Du kan være alene, men du vil ha andre i tankene stort sett når du gjøre noe form for aktivitet. Vi er altså alltid sosiale vesener og har behov for å relasjoner med andre.
Sitat fra boken «Ensomhetens Filosofi» av Lars Fr. H. Svendsen ; « men ikke bare behøver vi andre, men behøves også å behøves av andre». I dette ligger det at vi må føle at det er ett behov for oss hos andre. Ensomhet hadde ikke forekommet hvis ikke vi er sosiale vesener. Vi kan være ensom alene, men også i en folkemengde eller en forsamling hvis vi ikke føler tilknytning til noen når vi ønsker det.
Akutt og kronisk ensomhet
Ensomheten kan være ett daglig fenomen og være mer eller mindre kronisk. Ensomhet kan oppstå mer eller mindre akutt ved tap av en for deg betydningsfull venn eller familiemedlem. Den akutte ensomheten (ofte situasjonsbestemt) som en vil føle ved tap, kan en klare å komme over i de fleste tilfeller. Den kroniske ensomhet er ofte knyttet opp til en manglende tillit til andre eller en følelse av at en ikke kan stole på andre og det danner grunnlag for at den vedvarer.
Sosial og emosjonell ensomhet
Ved sosial ensomhet har personen et problem med å komme seg inn i de sosiale miljøet (kolleger eller andre personer omkring en). Den emosjonelle ensomhet går på at en ikke har noe virkelig nær og god relasjon til noen. Disse to former for ensomhet er ofte tilstede samtidig, men ikke nødvendigvis.
Dette beskrives mulig i en kjent sang av Inger lise Rypdal (tekst skrevet av Terje Mosnes); «Si hva du tenker min kjære»;
Men si hva du tenker min kjære, hvor du enn finnes i kveld
Fortell hvilke tanker
du sloss mot, hver gang du er helt for deg selv
Hos yngre personer kan den sosiale ensomheten være sterkest (f.eks i russefeiring og manglende tilhørighet i bilgruppe som er en prosess som foregår over tid), mens hos eldre er det ofte den emosjonelle ensomheten som er sterkest (tap av partner og venner), men begge årsaker er nok tilstede i ulike grader.
Ytre eller indre årsaker til ensomhet
Ytre årsaker til ensomhet kan skyldes at en blir stengt ut fra ett felleskap eller blir mobbet. Indre årsaker er indre følelsesmessige og kognitive (tanker en gjør seg) fordi en har mistet sine venner eller familie og ikke klarer å knytte nye kontakter.
Ensomhet og fysiske reaksjoner:
Ensomhetsfølelsen erkjennes fordi den gir fysiske utslag. Ensomheten gir ett ubehag og kan også gi smertefølelse avhengig av hvor sterkt ensomheten føles. Det er en fysiologisk forklarlig smerte som meddeles gjennom nervesystemet til bevissthet i hjernen, som all annen smerte. Ubehaget og smerten en føler vil føre til at en unngår sosiale situasjoner hvor denne mobiliseres og dermed er det fare for at en ikke får gjort noe med ensomheten.
Ensomheten er ikke knyttet nødvendigvis at man mangler sosial omgangskrets eller er isolert. Kanskje vil ensomheten føles sterkere når en er omgitt av mange personer, men ikke føler noe tilhørighet eller tilknytning til disse. (se «A Million Miles Away»)
Mennesker som kronisk ensomme kan ha krav til sine relasjoner som andre ikke klarer oppfylle. En kan si det er en asymmetri i hva en forventer eller ønsker av relasjonene. Den ensomme kan føle at han ikke får det han forventer av sine relasjoner og føler seg til og med avvist. Dermed trekker den ensomme seg tilbake og våger ikke å prøve å skape ny tilknytning.
Det sies at kvaliteten av sosiale nettverk er viktigere enn kvantiteten, dvs. at det ikke nødvendigvis beskytter mot ensomhet å ha ett stort sosialt nettverk, hvis ikke noen av disse relasjonene er nære og oppleves som gode. De viste at de fire nærmeste personer i nettverket en har er de viktigste for å forhindre ensomhet. Flere utover dette vil ikke gi noe stor tilleggseffekt mtp å beskytte mot ensomhet. Nylig har studier (studenter fulgt opp over mange år) vist at gode sosiale relasjoner var viktigere for opplevelse av ett godt liv og ga bedre leveutsikter enn rikdom og berømmelse.
Å ha tilknytning og tilhørighet er viktig selvbildet og gir mening med livet. Å føle at en ikke betyr noe som helst for noen, føler seg fullstendig ignorert er svært destruktivt (ødeleggende) for en person.
I tidligere tider var forvisning fra felleskapet noe av den hardeste straff som et menneske kunne utsettes for, og ble ofte betraktet som nesten like streng som en dødsstraff. Isolasjon har vært mye brukt som straffemetode og kan føles ødeleggende på personen. Vedvarer dette vil personen knekkes både fysisk og psykisk
Personer som opplever dette over tid vil få helseproblemer, men kan også bli selvdestruktive med selvskading eller selvmord eller foreta seg handlinger i fortvilelse som fører til oppmerksomhet (vold og skade), negativ oppmerksomhet. Som tidligere nevnt kan ensomhetsfølelsen gi fysiske symptomer som til og med kan føles som smerte. Når slike sterke symptomer blir vedvarende, forsterkes fortvilelsen og kan videre føre til desperate handlinger («Rop om hjelp»)
TILTAK MOT ENSOMHET
I revidert nasjonalbudsjett 2015 fremgår det at «regjeringen foreslår å øke støtten til arbeidet med å forebygge ensomhet til eldre med 10 millioner kroner»; « I eldre år kan sviktende helse og tap av nære personer og nettverk føre til isolasjon og ensomhet. Det kan gjøre det vanskeligere å mestre hverdagens utfordringer og å leve med sykdom. Regjeringen styrker nå innsatsen for å redusere ensomhet hos eldre og legge til rett for økt sosial kontakt og aktivitet. Det er god forebyggende medisin, sier helse- og omsorgsminister Bent Høie.
Regjeringen øker støtten til frivillige organisasjoners arbeid med å forebygge ensomhet hos eldre med til sammen 10 millioner kroner.
I ny folkehelsemelding (05.04.19): Gode liv i eit trygt samfunn. Her fremgår det at «regjeringen vil forsterke innsatsen for barn og unge, forebygging av ensomhet og mindre ulikhet i helse».
Forebygging av ensomhet
Forskning viser at å være ensom gjør oss mer utsatt for fysiske og psykiske sykdommer og tidlig død. Derfor har arbeidet for å forebygge og bekjempe ensomhet blitt en stadig større og viktigere del av folkehelsearbeidet. Nå har regjeringen laget en egen ensomhetsstrategi for å sette fart på dette arbeidet.
- Mange er plaget av ensomhet, spesielt de eldre og de unge, sier Michaelsen.
- Vi lever i et samfunn der toleransen har blitt større på mange områder. Men vi skammer oss fortsatt over å være ensomme. Det må vi gjøre noe med. For å bekjempe ensomhet skal vi skape mer åpenhet og flere møteplasser. Vi vil samle mer kunnskap om ensomhet og hvilke konsekvenser det har for helsa.
En kan spørre seg om dette vil være nok for få tak i de som virkelig er ensomme.
Følelsene og erfaringene du har vil forme hvordan du ser på verden. Har du opplevd mye ensomhet og har vanskelig for føle tillit til personer omkring deg, vil du sannsynlig fortsette å være ensom. Du har vanskelig å oppnå gode relasjoner og mulig vil du heller trekke deg unna fordi du ikke stoler på at der er noen du kan ha tillitt til. Dermed kan du avvise noen eller gjøre det vanskelig for noen å etablere en god relasjon til deg.
Ensomhet er en subjektiv tilstand og ikke ett symptom eller sykdom. Det er ingen god følelsestilstand å være i og du vil nok føle deg svært sårbar for det kan synes å være kritikk av den måten du er på. Det er lett å tenke at alle andre er årsak til at du er i den tilstanden du er i. Noen ganger er det slik (f.eks mobbing og utestengelse). Du har nødvendigvis ikke skyld i at du er ensom.
Den filosofiske betraktning omkring ensomhet og ansvar er formulert i 2 setninger i «Ensomhetens filosofi»; «Du er ikke ansvarlig for å ha en tendens til å føle deg ensom, men du er ansvarlig for hvordan du håndterer denne tendensen. Derfor er du selv også – i det minste delvis – ansvarlig for din egen ensomhet».
I dette ligger det at du må bidra med noe for å komme ut av tilstanden. Du må våge å ha tillit til noen.
Det er kanskje dette med å ta ansvar for den tilstanden du er i som Bjørn Eidsvåg synger om i «Eg ser» (midtre del av tekst)
Eg ser du har det vondt
Men eg kan ikkje grina alle tårene for deg
Du
må grina de sjøl
Men eg ve grina med deg
Eg ve grina med deg
Eg ser du vil gi opp
Men eg kan ikkje leve livet for deg
Du må leva det sjøl
Men eg ve leva med deg
Eg ve leva med deg
Velger du å så å møte de som vil hjelpe deg og kan senke kravet til hva du forventer av en relasjon, kan du få hjelp til å komme ut av ensomheten. En del av det som skapte din ensomhet kan det være at du ikke får kontroll med. Du kan ikke passivt forvente at andre skal ordne opp og statlig midler vil ikke hjelpe om ikke du endrer noe av tankene og følelsene omkring din ensomhet. Ingen vil si at det lett, det kan være svært vanskelig, men en må våge for å vinne.
HØYDESKREKK
Alt du trenger å vite om høydeskrekk for å bli kvitt det. Her er forklaringen for hva som skjer i kroppen når du opplever høydeskrekk.
Høydeskrekk er et folkelig begrep som brukes for det å føle ubehag eller angst til panikk for å bevege seg i høyder. Her vil det handle om den hemmende frykten som gjør at mange unngår fjell og høyder. Det som sies vil også passe for de som har problemer med å gå på tak, i stillas eller stiger.
Høydeskrekk er ingen diagnose, men kanskje kan høydeskrekk plasseres blant fobier. Problemet oppleves som svært variabelt fra lammende skrekk bare for å gå opp på en liten høyde med bratte kanter på noen sider, til å ikke kunne gå i bratte fjellsider eller ned fra større høyder.
Høye fjell og bratte fjellsider kan få angsten til å øke
Alle typer følelser har utgangspunkt i de mer primitive, preprogrammerte (arvede) affektene (følelsene) skal nevrologen Antonio Damasio ha uttalt (han forsket mye på følelser).
Dvs. kan vi si at angst utløst ved truende og krevende situasjoner er arvet, men vil bli modifisert (endret på) med erfaring.
Når vi er i en krevende situasjon eller en mulig krevende situasjon reagerer kroppen, den sanser situasjonen og henter informasjon om tidligere lignende situasjoner. Før vi er helt bevisst det er det oppstått forandringer i kroppen som vi vil oppfatte som alt fra uro til angst. De som har kontroll på å forholde seg til høyder, vil ignorere eller tolererer signalene.
De raske reaksjonsmønsteret på truende situasjoner vil kunne bety vi klarer oss i vanskelige situasjoner ved at vi reagerer i tide.
NEVROBIOLOGISK FORKLARING (kan du hoppe over om du ikke vil vite den biologiske forklaringen på angst)
Dypt i hjernen er et senter eller to hjernekjerner (en i hver halvdel av hjernen) som heter amygdala. Den får tilført informasjon fra sanseapparatene ganske direkte. Amygdala setter i gang de kroppslige reaksjoner som skal redde oss fra faren. Med erfaring vil en annen del av hjernen, hypothalamus, justere utslagene i de kroppslige reaksjoner som skal bidra til at vi blir reddet fra en potensialt farlig situasjon.
En gang så jeg en skikjører som virkelig tar utfordringer i fjellet, si at det var godt noen ganger å få pirre amygdala. Det er vel slik at han opplever de kroppsreaksjoner amygdala utløser som en slags spenning og ikke som angst.
Truende situasjoner er som mange har hørt om, reaksjoner styrt av den autonome del av nervesystemet. (Denne delen av nervesystemet som vi ikke har kontroll på, men vi kan øve opp noe kontroll av). Signaler gjennom nervesystemet i krevende situasjoner kommer fra ulike deler av hjernen, men initialt fra amygdala og modifisert av hypothalamus i løpet av millisekunder.
Man deler det autonome nervesystem i;
De som har sterk angst kan gjerne starte å puste raskt og overfladisk (hyperventilering) og holder en på lenge nok får en prikking (parestesier) i hender og eventuelt omkring munn og i føttene. Etter hvert oppstår kramper i hender som gjør at om du holder om noe, vil det være vanskelig å få løst hendene. Rolig pusting vil løse disse symptomene. Dette må skilles fra «freeze»-reaksjonen (se under)
Før jeg var kjent med hvor vanskelig slik angstanfall kunne være var jeg vitne til at en slik person falt ned en ca. 2-3 meter høy fjellside. Her var tau som skulle hjelpe turgåer opp og ned på stedet. Dette tauet hadde mye slark, som nok kunne føre til at en kunne føle at det ikke var så god støtte. Personen hadde gått ned samme området, men var nå på returen. Uten forvarsel ble hun stiv og slapp tauet og falt ned. Heldigvis gled hun ned med beina først uten å slå hodet. Hun hadde hatt slik anfall før der hun ble helt stiv, stirret rett foran seg uten at det var mulig å få kontakt. Pusten var knapt merkbar og anfallet kunne vare 1 - 2 minutter. Det hadde ikke før skjedd på tur.
De fleste vil nok kunne kjenne ubehag og uro når en passerer eller i slikt terreng. Angsten kan være ubehagelig hvis du aldri har vært i lignende situasjoner, men ved gjentatt ferdsel i slikt terreng, vil du etterhvert mestre slike sitruasjoner.
Det sies at kroppen styrer tankene. Etter kanskje under et sekund blir vi bevisst de kroppslige reaksjoner og setter det i sammenheng med situasjonen vi er i. Så kan vi forsøke å unngå at de blir for sterke, hvis ikke du umiddelbart blir lammet av angst.
En annen måte å se på følelser (angst) og tap av kontroll (panikk) er å snakke om et toleransevindu for følelser. Innen toleransevinduet vil følelsene være slik at vi har kontroll på dem. Det er innen det området en må prøve å holde seg for å få kontroll på angsten eller andre følelser. Her klarer vi å tenke klart og ta beslutninger og valg som kan trygge oss. Vi føler angst, men har kontroll og tenker klart. Vi kan øve oss opp på å takle vanskelige situasjoner og fortsatt ha kontroll.
Over toleransevinduet vil følelsene bli for sterke til å klare å tenke klart, vi blir overaktivert (hyperaktivert) av følelsene (dette styres av det sympatiske nervesystem). Vi klarer ikke få oppmerksomheten vekk fra de kroppslige reaksjoner og mister kontroll og får panikk.
Motsatt kan vi også være under toleransevinduet (hypoaktivert, som styres av parasympatiske system) hvor følelsene er helt koblet ut (freeze reaksjon). Her vil personen være helt apatisk og likegyldig. Mekanismene for denne responsen er nedarvet. Dyr kan reagere slik og kan noen tilfelle redde livet, da enkelte rovdyr vil oppfatte dyret som dødt eller sykt og vil derfor ikke ta det. For mennesker oppstår dette i svært truende situasjoner der det er høy sannsynlighet for noe alvorlig skjer. Vi har ingen kontroll på situasjonen. Om vi kommer ut av det, vil noen beskrive det som en tilstand nærmest som en drøm. Mange vil ofte ikke huske noe. En slik reaksjon opp i fjellet kan være en stor risiko. Heldigvis svært sjelden.
ANGSTEN kan være NYTTIG
Hvorvidt du kan si at frykten du har er rasjonell, vil være avhengig av situasjonen du er i. Holder du på å falle utfor en skrent er det rasjonelt å få en angstreaksjon. Tror du bare at du kan falle utfor vil en si at angsten er irrasjonell. Angsten vi får i vanskelig situasjoner er der for å komme unna eller unngå farlige situasjoner.
Vanligvis er høydeskrekk en følelse av at dette kan bli farlig, og mange ganger setter det unødvendige grenser for de opplevelser man kan få. Mye vakker natur går du glipp av.
IDIOMOTORISK MUSKELAKTIVITET
Mange kan registrere at det er som om kroppen blir trukket mot avgrunnen når de ser nedover et stup eller bratt fjellside. Dette er til en viss grad en helt reell følelse og forklaringen er en såkalt IDIOMOTORISK muskelaktivitet. Det kan en si er en svært fin muskulær aktivitet satt i gang av hva kroppen sanser og av tankevirksomhet. Det føles som om du trekkes ut mot kanten eller mot stupet. Det svak muskel aktivitet som er grunnlag for denne følelsen. Heldigvis er den aldri så sterk at du vil falle utfor.
(Lignende fenomen får du demonstrert når du bruker pendel, dvs. en snor med noe tungt i enden. Tenker du på retning nord – sør eller øst – vest vil pendelen slå i den retningen du tenker på. Det samme skjer om du holder en pendel over en strek eller en sirkel. Etter kort tid vil den svinge langs streken eller sirkulært, men du ser ikke bevegelse i hånden).
Er du redd denne kraften som trekker deg fremover skal merkes så sterkt at den utløser angst, er det bedre å stoppe opp og sette en fot godt støttende imot foran deg før du ser ned i «avgrunnen». Aktiviteten i muskulaturen er styrt av hvor du ser, kan en si. Hjernen styrer deg automatisk.
Det som kommer i tillegg er at når du ser ut for et stup, fester du ikke blikket nødvendigvis på et bestemt punkt. Synet er viktig for balansen bl.a. når du går i ujevnt terreng. Du må følge med hvor du går. Synet sammen med leddsans (registrerer hvordan ledd er belastet), balanseorganet i øret mm. er viktig for å gi opplysninger slik at du «holder balansen» og kan gjenvinne den om du snubler litt. Kan ikke synet festes på noe får du problemer. Tenk deg at du står og ser opp i luften på den blå himmelen eller du står og balanserer på en fot med lukket øyne, da vil fort merke at det er vanskelig å «stole på balansen». Likeledes om du står på en fjellkant og fester blikket langt ned «i undergrunnen».
Konklusjon er at du fester blikket på nære punkt på veien du går og bare ser ut for «skrenten» når du føler du står trygt. Det er ikke lurt å se mot stupet du tror du kan falle ut for. Fokuser på det du skal gjøre – veien, stien eller retningen like foran deg du skal gå.
Når en tar bilder eller fikler med mobiltelefon, er det viktig å stå på en trygg plass med god støtte
HVA SKAL DU GJØRE:
Så enkelt kan det høres; se hvor du skal gå. Som en linedanser må du se hvor veien går og hvor du skal hen og ikke hvor du kan falle. Er det krevende terreng må du se hvor du setter hvert skritt.
En gang var jeg på en topp i Romsdal. Det var et område jeg kjente dårlig. På toppen møtte jeg to kvinner som var tydelig erfarne med å gå i fjellet i det området. Fra toppen så jeg mot et annet turmål jeg ønsket å ta, men som jeg hadde hørt gikk over en noe krevende fjellrygg (egg) kalt Trolltinden. Hele turopplegget har de lokalt begynt å kalle Atlanterhavsegga. Disse to kvinnene hadde gått der. Den ene sa at å gå Trolltinden var «bare moro». I det tror jeg det lå at det var moro å gå en tur hvor en måtte finne veien selv for å kunne passere et vanskelig område. Det handlet om gleden ved å selv klare å finne veien. Det er noe tenke på. Hold fokus på hva du gjør.
Hvorfor ønsker du å ta turen? Du har kanskje hørt at utsikten er fantastisk. Tenk på gleden ved å komme opp. Først når du er oppe skal du tenke på veien ned.
Det kan være noen som vil si at de som har høydeskrekk bør unngå luftige turer. Til det er å si at vi alle trenger utfordringer og å oppleve mestringsfølelsen. Det er ikke angsten som sitter igjen når du tenker på den krevende turen du mestret. Ingen ville legge ut bilder fra en tur som bakgrunn og profilbilde på Facebook i flere år, hvis turen var traumatisk (skremmende). Nei, etter en slik tur sirkulerer kjemiske stoff som endorfiner (kroppens egne morfinlignende stoff), dopamin (er årsak til lystfølelse og vanedannelse) og noe adrenalin. I tiden etter er tankene vanligvis på hvilken tur du vil ta neste gang.
HVORDAN MESTRE ANGSTEN:
Det viktigste: Se hvor du skal sette beina, ikke hvor du kan falle. I vanskelige parti bør man gå nært hverandre og du kan se hvor andre setter beina. Det er det fokuset du skal ha.
Skal du se ned og spesielt opp, skal du føle at du står trygt med minst 3 fester.
I vanskelig partier kan en si at en skal ha 3 gode fester (2 bein og 2 hender) når en flytter en fot eller en hånd. Da vil du klare å holde igjen om et «tak» løsner.
Av og til er det satt opp tau eller kjetting som støtte i vanskelige partier. Mitt råd er at bare en av gangen skal holde i kjettingen eller tauet mellom 2 fester. Ikke bare pga. at vekten kan bli stor, men at det kan føles ubehagelig når andre drar i kjettingen eller tauet.
Hvis du hjelper noen i et vanskelig parti i fjellet, skal du fortelle hva de skal gjøre (fokus på veien). Det er sjelden lurt å si hva man ikke skal gjøre når man er i situasjonen, f.eks. «ikke se ned». Hvis du er engstelig, hører du bare; «se ned» og du retter oppmerksomheten mot «stupet». Dette kan en snakke om før turen når hodet er klart.
TERAPI - BEHANDLING
Det finnes ulike metoder å behandle angst på.
I kognitiv atferdsterapi går en igjennom tankemønsteret som fører til at angst oppstår og bearbeider dette.
Eksponeringsterapi; vil si at man utsettes for det som er angstskapende i økende grad. Det er vanlig å begynne med mindre angstutløsende situasjoner.
Eksponeringsterapi gjøres under tur og er klart den beste fremgangsmåten, men det er ikke alltid lett å få til en gradvis eksponering. Det vises seg ofte heller ikke nødvendig. For de fleste kan en si at det bare er å «hoppe» i det.
En annen fremgangsmåte er å lære seg en kontroll generelt på angstreaksjoner som direkte går på angstsymptomer under visualisering (ser for seg angstskapende situasjon) bl.a ved selvsuggesjon (selvhypnose) eller lignende teknikker.
Å vedlikeholde det terapeutiske fremskritt er selvsagt svært viktig. Har du først mestret en krevende tur, vent ikke for lenge til neste gang. Turer er uansett godt for helsen, og husk mestringsfølelsen som kommer etterpå.
Den vanligste angstreaksjonen (utløst gjennom det sympatiske nervesystemet) vil nok i de fleste tilfeller være mulig å få kontroll på. Den mer primitive angstreaksjon med «freeze» (parasympatiske nervesystem) er mer krevende. Det er en svært alvorlig angstreaksjon. Her må det nok bygges opp trygghet på mestring svært gradvis. Det er krevende reaksjon, men heldigvis er dette svært sjelden.
Respirasjonsutløst angst; Noen opplever at de får angst (og høydeskrekk) tidlig på turen. De er ofte uvant med å gå på tur i bratt terreng. Her kan angsten være utløst av økende respirasjon som er vanlig når det krav om økende hjertepumpevolum (økende puls og krav om mer oksygen til kroppen). Hvis du er lite trenet vil det ofte føre til hyperventilering (hurtig pusting). Da blir noen svimmel (det er helt likt det som skjer ved angstanfall) og du kan tro at dette er signal om at høydeskrekken setter inn. Dette betyr at du da må roe deg ned slik at pusten kan ro seg. En skal nok huske at mange er redde for å sinke turfølget og dermed presser seg for hardt. Det bør en erfaren turleder være klar over og sette ned tempoet. Etter noe tid tilpasser kroppen seg det økte kravet til surstoff (oksygen) og en kan fortsette i jevnt tempo.
Noen tror dette kan skyldes tynn luft i høyden, men det er sjelden å oppleve under 2000 meter over havet. Det er nok heller det at kroppen ikke er vant til denne form for aktivitet. Som et interessant eksempel kan jeg nevne «ismannen» Wim Hof som bl.a. brukte økt pusting (i stor høyde) som en av teknikkene for å mestre å gå opp på Kilimanjaro (over 7000 meter høy) i løpet kort tid uten å ha noe form for høydetilvenning. Med rask og dyp pusting opprettholdt han oksygenmetningen i blodet som er nødvendig i store høyder. Noen bruker apparat som måler oksygenmetning for å sikre at de får i seg nok oksygen (surstoff) på slike krevende turer.
Noen steder kan det være satt opp tau eller kjetting i bratte fjellpartier. Sjekk alltid med å dra kraftig i tauet eller kjettingen før du bruker den. La noen som er tryggere gå først slik du ser hva du gjør. du bør vente til andre er ferdig før du starter å bruke tau eller kjetting som er satrt opp for å passere kortere avstander
KONKLUSJON:
La ikke angsten hindre deg fra å få fantastiske opplevelser ved å utforske fjellet.
Se hvor du skal sette foten eller evt. holde hendene fast; 3 sikre fester før en flytter en fot eller en hånd i vanskelig terreng. Se ikke langt ned eller opp om du ikke står svært støtt. NB! Ikke fikle med mobiltelefonen for å ta bilder hvis du ikke står støtt.
Tenk på mestringsfølelsen som vil være der etterpå. Da vil du begynne å tenke på hvilke tur du skal ta neste gang, og det bør ikke ta for lang tid imellom hvis du skal få kontroll på høydeskrekken din.
Jeg gjentar; Fokus på det du gjør. Fokus på det du holder på med.
Kilder:Det meste er egen kunnskap ervervet over tid. I tekst kan det være angitt hvor det er hentet fra
Avsnittet om toleransenivå er kunnskapen hentet fra «FØLELSER. Kjennetegn, funksjon og vrangsider» av Tone Normann-Eide. (det er ikke sitat).