HVA KROPPEN KAN TÅLE.
Hvilke påkjenninger, fysiske, kan du trene opp kroppen til å tåle? Virker det på kroppen, så virker det også på psyken.
Det var ved en tilfeldighet jeg kom over boken “WHAT DOESN’T KILL US” - “how freezing water, extreme altitude, and environmental conditioning will renew our lost evolutionary strength”
(Oversettelse; “Hva som ikke dreper oss” - “hvordan iskaldt vann, ekstreme høyder, og tilpasninger til miljøet (naturen) omkring oss vil fornye vår tapte utviklingsmessig styrke).
Til å begynne med, før jeg leste undertekst, tenkte jeg dette var nok en bok om sunn kost, livsstil og hvordan få et langt godt liv. Det var ikke helt slik. Mye mer interessant.
MENNESKET og UTVIKLINGEN (evolusjonen)
Mennesket har strevd for å få kontroll med omgivelsene, eller i de minste å utvikle teknologi som skal gjør det mer komfortabelt for oss. Hindre at vi ikke bli utsatt for større fysiske påkjenninger i det daglige.
Denne utvikling har ikke bare vært gunstig mtp økningen i livsstilssykdommer som diabetes, hjertesykdom og fedme mm.
Sitat fra boken “What doesn’t kill us; “The things we have made to keep us comfortable are making us weak” (de tingene vi har gjort for å få det behagelig, har gjort oss svake). Videre står det;“Den bekymringsløse komfort vi har oppnådd, har ikke gjort kroppen sterkere, men gjort oss feite, late og med stadig dårligere helse”.
Det er ikke mangeltilstander vi plages med, men sykdom pga overflod. Nå kan det jo hevdes at det fysiske stresset er skiftet ut med et vedvarende psykisk stress, som også bidrar til uhelse.
Noen vil trekke det så langt at når kroppen ikke har fysiske påkjenninger å takle i det daglige, vil kroppens forsvarsmekanismer f. eks immunsystem gå løs på kroppen selv.
Kroppen har gjennom utviklingen over mange tusen år vendt seg til å takle stadig endringer i miljøet (naturen) omkring oss. Kroppen har en rekke fysiologiske mekanismer som uten vår bevissthet kan tilpasse seg til de stadige fysiske svingninger i naturen. Disse fysiologiske mekanismer er passivisert pga. vår moderne livsstil.
Vanlig kunnskap om å bevare god fysisk (og psykisk) helse er basert på trening, kosthold og søvn (restitusjon). Men kanskje er det like viktig for helsen å trene på å takle naturen omkring. På kort tid kan kroppen akklimatisere (tilpasse seg) til høyde (bl.a. økt produksjon av røde blodlegemer), sterk varme ( kroppen taper mindre salt i svetten, mindre urinproduksjon og sirkulasjonssystemet som bidrar til økt varmetap bl.a svetteproduksjon) og kulde ( med delegering av blod til kroppen for å opprettholde kjernetemperatur, skjelving og mobilisering av varmeproduksjon i såkalt brunt fett).
LITT FYSIOLOGI;
Nervesystemet deles i
1) det somatiske nervesystem som er det systemet som vi bevisst kan kontrollere og gjøre aktive bevegelser. Mange aktiviteter kan vi likevel settes på autopilot (dvs. de pågår uten at vi behøver kontrollere dem).
2) det autonome nervesystem som vi ikke har noe direkte kontroll med, deles i det
Det Sympatiske NerveSystem (SNS) som er aktivt når vi skal takle utfordringer omkring oss. “Fight-or-flight” (kjempe eller flykte) mekanismer. Dette skal beskytte oss mot det som truer kroppen. I vårt moderne samfunn er dette systemet ofte hele tiden engasjert (kontinuerlig eller kronisk stressreaksjon som mange lever under som en ikke kan flykte i fra). Dette er uheldig for kroppen. Denne problemstillingen tas ikke opp her.
Det Parasympatiske NerveSystem (PNS) som blir aktivt i perioder der det er behov for å restituere og bygge opp igjen kroppen “Feed-and-breed” (mate og avle) og eventuelt formere seg.
Det er 3 typer av muskelaktivitet:
tverrstripet muskulatur som vi kan aktivere bevisst og styres av det såkalte somatiske nervesystem. Vi behøver ikke ha bevisst kontroll på denne muskulatur hele tiden, da mange aktiviteter foregår helt automatisk.
såkalt glatt muskulatur som styres av det autonome nervesystem og som vi ikke har kontroll på . Dette bestemmer hjerterytmen, puste-aktivitet og tarmaktivitet mm. Denne type aktivitet regulerer diameter på blodkar og kan dermed regulere hvor i kroppen blodet skal ledes. Vasokontriksjon er en reaksjon gjerne på kulde der blodkar trekker seg sammen for å spare varme ved at blodet i lite grad føres ut i armer og bein (ekstremitetene)
er en gruppe muskulatur som deles mellom somatiske og autonome nervesystem som gjør at vi kan kontrollere visse mekanismer som vanligvis går automatisk som f.eks. å puste frivillig.
De mer primitive deler av hjernen (som styrer vår tilpasning til skiftende miljø og omgivelser ) ble formet under forhold hvor det var fysiske utfordringer som måtte overvinnes. Det var disse utfordringene som etterhvert bidro til utviklingen av det moderne mennesket som søkte å finne beskyttelse fra omgivelsene.
Evolusjonsmessig (utviklingsmessig) har mange biologiske egenskaper gått tapt i vår hverdag med alle slags tekniske hjelpemidler. Disse egenskaper kan være tilgjengelig for oss om vi stimulerer de til å bli aktive igjen.
Det du kan lære deg vil kunne være nyttig for at du skal klare deg i krevende fysiske situasjoner. Ved å utsette kroppen for skiftende påvirkninger fra naturen vil kroppen tilpasse seg for å takle disse endringer (kulde, høyde og varme). Det kan også se ut til at du vil kunne klare å komme i kontakt med dypere deler av din fysiologi ved å
bevisst interferere spesielle autonome kroppslige reaksjoner, slik at du på en måte kan klare å få en viss bevisst kontroll med disse.
ADVARSEL: Teknikker som beskrives passer ikke alle, og det er en mulighet for at du kan svime av. Det er ikke farlig, så lenge det ikke fører til fall med skade. Pusteteknikkene kan utføres liggende om mulig. Kuldeeksponering , spesielt i vann eller ved sterk vind, kan føre til alvorlig helseproblemer. Bør ikke utføres alene.
Om du er i tvil, må du rådføre deg med din lege.
Wim Hof er nederlenderen som er kjent som “The Iceman” pga ulike stunt som har involvert ekstreme situasjoner i kulde. Han har utviklet et program som han mener kan gjøre deg bedre egnet til å takle ekstreme situasjoner. Det er ulike øvelser som går på pusteteknikk og kuldeeksponering, samt meditasjon. Han mener også at han har såpass god kontroll på kroppen at han kan aktivere immunsystemet.
Han har program hvor han mener det mulig å trene opp kroppen til å holde pusten i 5 minutter og forbli varm “uten klær” i snøvær eller sterk kulde. Pusteteknikken kan også bidra til at du klarer å utføre mer av fysisk trening. I tillegg vil pusteteknikk gjøre at du kan bestige høye fjell uten tilvenning (akklimatisering).
PUSTETEKNIKK - HYPERVENTILERING og HOLDE PUST
Enkel fysiologi omkring pusten;
Behovet for å puste styres av karbondioksyd (CO2) som dannes ved forbrenning av næringsstoffer i kroppen. Det er ikke surstoffet (O2) som driver pusten. Bl.a. ved søvnapnoe ser en dette , da det ved pustestans samler seg opp CO2 i kroppen og hjernen gir da beskjed om at pusten må komme i gang. Kraftig snorking som tegn på innpust og som etterhvert avtar i styrke og pusten stanser opp etter en viss tid, når nok CO2 er blåst ut.
Når du hyperventilerer (puster raskt og dypt, ikke bare overfladisk) fjerner du all CO2 som driver pusten og det blir lettere å holde pusten.
Når CO2 øker i blodet vil du etter hvert merke at kroppen prøver å sette igang en innpust ved at pustemuskulaturen strammer seg (gisper etter luft). Dette kan du hemme og få kontroll på med å slippe ut litt luft gradvis. Det fører til at du fjerner litt CO2 , nok til å holde pusten en liten stund til.
Spenner du muskulaturen i kroppen kan det hjelpe på å holde pusten lenger.
På en måte har du da kontroll over refleksen som skal få deg til å puste.
Hyperventileringen fører også til at blodet blir alkalisk (høy pH) og det kan gjøre at muskulaturen kan utføre mer aktivitet uten at det føles som du trettes ut (blir sur i muskulaturen).
Treningen vil nok føre over tid til at du får sterkere respirasjonsmuskler. “Bivirkning” ved hyperventilering (helt normalt) er vissenhetsfølelse (prikking) i hender og føtter, og gjerne rundt munnen, kuldefølelse og /eller suselyd i hodet. Obs! fare for å svime av.
Dette er samme symptomer som du kan få ved angstanfall, men her vet du jo årsaken og da er ikke så problematisk.
Utgangspunket (som en test på teknikken) før du starter pusteteknikk;
Pust kraftig inn og hold pusten - ta tiden du klarer å holde pusten
Ta så mange “push-ups” (armhevinger) du klarer. Du kan velge annen enkel aktivitet hvis du ikke klarer push-ups. Du kan ta pull-ups, sit-ups, dips eller vekttrening med enkle bevegelser.
PUSTETEKNIKK;
Det kan være best å ligge på gulvet når du gjennomfører dette mtp svimmelhet.
Rask og dyp pust (hyperventilering) 30 ganger på ca ½ minutt. Utpust forseres ikke (ikke press luften ut). Avsluttes med en kraftig innpust (inspirasjon) og hold. Slipp gradvis ut luft når trang til å puste og vinn mer tid. Sannsynlig en betraktelig forbedret tid på å holde pusten.
Treningsaktivitet (push-ups eller alternativ). 30 raske og dype pust som over, men i tillegg 10 svært raske pust før du avslutter med en kraftig inspirasjon og holder. Gjennomfør deretter treningsaktiviteten mens du holder pust. Du vil sannsynlig oppleve at det føles lettere enn tidligere og du klarer mer.
Dette kan gjøres 3- 4 ganger som trening og vil kunne ta 10 - 12 minutter å gjennomføre hver gang.
HIIT og HYPERVENTILERING
HIIT (high intensity interval training) er trening hvor du yter maksimalt f. eks med løping i 1 minutt, deretter roligere aktivitet, før ny periode med maksimal ytelse i 1 minutt osv. (Få klarer holde seg på maksimal aktivitet i 1 minutt).
Korte intense økter er mer effektivt i å forbedre prestasjoner enn mindre effektive lange økter hvor du er i komfortsonen eller intensiteten ikke er så høy.
Hyperventilering (30 - 40 raske og dype pust ) kan kombineres med HIIT hvor du skal f.eks sykle, løpe eller ro det maksimale du kan klare på 1 minutt , med maksimalt VO2 (hjerteminuttvolum). Dette gir bedre resultat på HIIT. Du klarer å stå på lenger. Husk fare for svimmelhet og fall som du bør sikre deg mot.
FORKLARING; Hjerteminuttvolum (VO2 max) setter grenser for hvor intenst du kan yte en aktivitet. Når du når grensen, kan du ikke presse deg videre.
Vanligvis begrenses intensiteten ganske raskt fordi du føler du ikke får nok luft. Kroppen har ingen måte å vite hvor stort surstoffbehov den vil ha før den merker at der ikke er nok. Kroppen responderer på arbeidsbelastningen i øyeblikket. Hvis en på forhånd har fjernet CO2 og fyllt opp med O2 (surstoff) ved hyperventilering vil en kunne presse seg i noe lengre tid i det ene minuttet.
ALTERNATIV PUSTETEKNIKK;
Pust raskt og dypt (hyperventilering) 30 ganger + 10 ganger svært raske på slutten og avslutt med å slippe passivt ut luften. Hjernen vil raskt gi signal om at du må puste. Du kan utsette dette (ta kontroll) ved å slippe gradvis ut den lille luften som er igjen i lungene og gradvis stramme muskulaturen fra ekstremitetene (armer og bein) og oppover i kroppen som beskrevet under;
Initialt vær avslappet i kroppen og stram muskulaturen i føttene, så leggene og låra, fortsett oppover i kroppen, stram mage, brystkasse, fingre, armer og kjeve og tilslutt muskulaturen bak ørene - tenk så at presset i kroppen bare glir ut av kroppen. Du vil lage mye lyder og grimaser når du gjør dette.
Når du nå må puste , fyller du bare lungene halvveis og hold i 10 -15 sekunder.
Start nå igjen fra begynnelsen med en ny runde - og ha som mål å holde pusten med økende lengde for hver repetisjon (f. eks 1 minutt, økende til 3 minutter ).
Du kan også gjøre aktiviteten (push-ups) , men puste når du føler for det og fortsetter til du ikke klarer flere. Her også vil du nok klare å øke antallet “push-ups.
RESYME;
Det autonome nervesystem (styrer automatisk pusten). PNS er hovedsakelig aktiv når pusten holdes etter hyperventilering. SNS blir aktiv når du må gispe etter luft. For å ta kontroll over nervesystemet er puste-ut-og-holde mer effektiv enn pust-inn-og- hold, selv om det første er mindre effektivt mtp å klare å holde pusten og gjøre aktiviteter repetert.
Målet med disse øvelsene med pusteteknikk hevdes å stenge av høyere mentale funksjoner. Hjernen har et høyt energiforbruk på ca 15 - 20% av energiinntaket vi har. Disse teknikker vil redusere energiforbruket, pga bare deler av hjernen er aktiv (lavere funksjoner). Det bidrar til utholdenhet.
Høydesyke (AMS = acute mountain sickness) skyldes for lavt oksygen trykk (SO2). Det kan starte med hodepine, kvalme, fatigue (økt trettbarhet), svimmelhet og kan forverres med væskeansamling i armer og bein, samt i lunger og hjerne. Oppstår symptomer er et tiltak å komme seg ned til lavere områder. Medikament kan brukes i forsøk på å forhindre høydesyke (Diamox).
Med utgangspunkt i innøvd pusteteknikk med kontinuerlig kontrollert hyperventilering hele veien opp på Kilimanjaro har flere personer klart å komme seg opp på fjellet uten behov for dager til uke med akklimatisering. Forklaringen er at konstant rask pusting kompenserer for mangel på oksygen i høyden. Hindrer at du kommer i underskudd.
Gruppen hadde også trent på å mestre kulde og gikk opp med svært lite klær til tross kulde og sterk vind opp i fjellet.
KULDEEKSPONERING;
Enkel fysiologi omkring reaksjon på kulde;
Vasokonstriksjon (vaso = kar og konstriksjon = sammentrekning) er begrepet som brukes på hvordan blodkar reduserer sirkulasjon til visse områder av kroppen. Som mange opplever i kulde reduseres sirkulasjonen til armer og bein (derfor fryser mange på hender og føtter,og i tillegg nese og ører). Dette er en mekanisme kroppen setter automatisk i gang med for å holde på den såkalte kjernetemperaturen til vitale organer i kroppen.
Mange får ved kuldeeksponering frostbitt med smerter i hender og føtter. Verre blir det ofte når en kommer inn i varmen igjen. Da starter den normale sirkulasjonen av blod opp igjen til hender og føtter (ekstremitetene), ører og nese. Intense og noe vedvarende smerter kan oppstå.
Obs! AFTERDROP! En kraftig nedkjølt person , skal ikke rask varmes opp fordi det da kan oppstå fall i kroppens kjernetemperatur. Når sirkulasjonen blir normal igjen i armer og bein som er kraftig nedkjølt , kjøler det ned blodet som sendes ut i resten av kroppen. Det kan da gi alvorlig og livstruende fall i kjernetemperatur. Dette kalles “afterdrop”.
Det finnes mennesker som mulig kan ha en viss kontroll på hvordan sirkulasjonen distribueres i kroppen ved kulde. Noen inuitter (befolkning på Grønland) kan angivelig opprettholde sirkulasjonen i hendene slik at de kan arbeide med udekte hender i kulde uten at vasokonstriksjon oppstår.
Det er også mennesker som med intense meditasjonsteknikker med visualisering og redusert pust kan påvirke kroppstemperaturen og derved utstå kulde i lengre tid.
Dyr som går i dvale senker automatisk metabolismen med uttalt reduksjon i pust- og hjertefrekvens.
4 måter kroppen kan holde på varme ;
1) Isolerende hvitt fett, som finnes mer av hos kraftige eller overvektige personer.
2) Muskelskjelving.(hos alvorlig nedkjølt person opphører skjelving og er et alvorlig tegn på nedkjøling)
3) Kroppen kan omfordele blodet til kjernen (vitale organer) i kroppen ved å redusere blodstrømning i bl.a. armer og bein ved vasokonstriksjon
4) Aktivering av brunt fett. Brunt fett forbrenner “hvitt fett” for å gi varme. Dette kalles termogenese (varmeproduksjon)
Ved mye eksponering for kulde, spesielt hvis en har lite isolerende hvitt fett og unngår muskelskjelving, vil kroppen mulig danne mer brunt fett, eller det skjer en omdanning av andre celler i kroppen (som f.eks muskelceller og fettceller) til økt aktivitet med varmeproduksjon. Det er såkalte mitokondrier i cellene som produserer varme ved å forbrenne kroppens hvite depotfett.
Dyr i dvale holder noe varme i kroppen med varmeproduksjon fra brune fettceller.
I tidligere tider var det brunt fett med varmeproduksjon som bl.a gjorde at en holdt varmen i kuldeperioder og ved eksponering for kulde. Det er lite brunt fett igjen hos de fleste vokse nå pga vi ikke eksponeres for kulde. Om vi gjør det er vi godt påkledd.
Brunt fett øker ved kuldeeksponering. Selv ved eksponering på 15 C skal det angivelig stimuleres til økning av brunt fett eller celler som har lignende funksjon.
Slankemetode; Løpe i kjølig vær med lite klær på kroppen. Både lav intensitets kondisjonstrening (spesielt hvis ikke kraftig karbohydratrikt måltid forut for aktivitet) og eventuelt mobilisering av brunt fett for varmeproduksjon, vil kunne bidra til forbrenning av fett (depotfett). Dvs en dobbelt slankende effekt.
Muskelaktiviteten vil gi kroppen varme, slik at det er ikke bare fettforbrenning som gir varme.
Slankemetoden er nok ikke så effektiv, men kan mer brukes for å holde vekten nede.
KULDE-EKSPONERING TRENING:
Kulde-eksponeringstrening skal som pusteteknikk (og meditasjon) føre til kontroll på autonome reaksjoner som du vanligvis ikke har kontroll på.
“Bivirkninger”;
Første gang du eksponerer deg for kulde vil det føles svært kaldt. Dette forventer du, og det gjør det ikke lettere. Det kan til og med bli smertefullt både pga at du er anspent og vasokonstriksjon oppstår. Mange tenker imidlertid etterpå at egentlig kunne de ha klart mer, men frykten for kulden stoppet dem.
Andre kroppslige reaksjoner; rask puls og pust og utvidede pupiller pluss et ønske om å bevege seg. Huden på ekstremitetene (armer og bein), ører og nese blir først rød til lyserød (økt gjennomblødning), men etterhvert blek eller hvit (redusert sirkulasjon). “Naglebit” vil være vanlig.
Hvis sterk kulde og i tillegg vind, kan frostskader oppstå. Det er få som vil kunne holde ut til slik skade oppstår frivillig.
Fremgangsmåte vil være avhengig av hva du har tilgang på;
Dusj (på det kaldeste).
Kar med isvann.
Stå ute i kaldt vær.
Bade eller stå i kaldt sjøvann (viktig at du ikke er alene, hvis noe galt skulle skje)
MÅLET skal være å gi kroppen et “kuldesjokk”
Start f.eks med ca 30 sekunder kald dusj og øk derfra. Opptil 1 minutt. Du kan starte med varmt vann og gå over til kaldt. Det kan gjøre det lettere i starten.
2 MÅL du skal ha i situasjonen;
1)Kontroller pusten - pusten skal være rolig og dyp. Ingen bevegelse som kan skape varme.
2) Slapp av istedenfor å spenne muskulaturen. Du skal unngå at kroppen setter igang med skjelving (for å produsere varme).
Du skal ta kontroll og kroppen skal følge din vilje. Hvis der ikke er for mye isolerende fettvev (hvitt fett) vil kroppen øke varmeproduksjon ved å mobilisere termogenesen (varmeproduksjonen) i brune fettceller eller andre celler rike på mitokondrier. Fett forbrennes. Har du lite brunt fett vil dette stimulere til å danne mer brunt fett.
TAKLING AV KULDEN;
I treningsleiren til “Ismannen” Wim Hof står en ute i snøen i kun en shorts.Ingen bevegelse. Pusteteknikk og teknikk med regulert muskelspenning for å kunne få varmefølelse. Her er det en ganske raskt økende eksponering til kulde, som etter noen dager ender med tur i fjellet (i snø) i flere timer med bare shorts og fjellstøvler. (Det har ikke vært rapportert dødsfall ved dette selv om noen av deltakerne har hatt helseproblemer fra før)
Kuldeeksponering kan starte med noen minutter (3 - 5 minutter) ute i kulden. Neste gang kan tiden forlenges. Det ser ut til at tilvenningen kan gå raskt. Det kan være greit å ha noe under beina, da direkte kontakt mot kaldt underlag ganske fort gir “naglebitt”.
Ved slik kuldeeksponering er det viktig at skjelving ikke mobiliseres. En må slappe godt av og puste rolig for å unngå dette.
For å holde ut må en holde fokus vekk fra at kroppen føles kald. Mentale teknikker som visualisering kan hjelpe - se deg selv et varmere sted eller tenk over gleden ved å ha gjennomført noe du trodde du ikke ville klare.
MOBILISERING av BRUNT FETT for akutt varmeproduksjon;
Det skal være en teknikk for å aktivere brunt fett akutt for å få varme(det vil produsere varme ved å forbrenne fett).
Gradvis strammer du muskulatur fra beina og oppover til setet. Videre derfra spennes muskulatur i kroppen helt opp til skuldrene som skyves opp. Deretter rynke pannen og trekke ned halsen og tilslutt har fokus på ett punkt bak ørene.
Fokuset på punktet bak ørene med stramming av muskulatur i området synes å være viktig (dette lokalisere ved at en kjenner en liten utstående kant i området hvor pannedelen og bakhodedelen av skallen møtes) for å øke varmeproduksjon.
Mange vil føle en varmefølelse som brer seg nedover kroppen fra punktet og ut i nakke, skuldre og øvre rygg, hos noe gjennom hele kroppen.
Jeg må nok si at min erfaring med dette er ikke god, men kanskje jeg ikke har nok brunt fett. Det er jo forutsetningen for at det skal bli varmeproduksjon i denne sammenheng.
MEDITASJON:
Er en metode som på ulike måter bidrar til kontroll med kroppen.
Ved meditasjon kan du være tilstede her og nå, og du kan klare å demme opp for en uendelig strøm av tanker som i det daglig presser seg på.
Visualisering (se bilder mentalt) vil være en måte mestre meditasjon bedre for mange.
MEDITASJONSTEKNIKK; Enkel teknikk, men det finnes mange måter å gjøre det på. Øvelse gjør mester.
Det er viktig å la tanker og bekymringer renne ut av hodet , slik at de ikke forstyrrer. Du kan visualisere at de renner ut av hodet som en elv og samler seg i en dam, hvor de kan være til du igjen henter frem enkelte problemstillinger.
Start med å lukke øynene. Kanskje vil du oppleve at du ser flekker eller mønstre i mørket bak øyelokkene. Prøv å observere ytterkanter av mønstre og få inntrykk av hvor dypt de ligger.
Hvis tanker presser seg på må du flytte fokuset tilbake på det du ser foran deg.
Start med pusting (hyperventilering) dypt og raskt og hold pust etterpå.
Legge merke til hvordan du føler deg pga pustingen (svimmel, prikker i hender og føtter, kulde eller varme).
Tenk deg at du fyller hele kroppen med lyset du ser og luften du har når du holder pusten. Når det blir vanskelig og behovet for å puste kommer, strammer du musklene fra tærne og gradvis oppover i kroppen og du visualiserer at du presser luft opp til hodet. Pust når du føler behov for det.
Prøv å gjenta dette med puste-sykluser til du kan klare å holde pusten opp mot 3 minutter.
Wim Hof mener han med trening på kombinasjonen av pusteøvelser, muskelspenning og visualisering kan klare å få kontroll på immunsystemet og mobilisere dette.
Det ble i 2012 utført et studie mtp at en ved spesielle teknikker skal kunne påvirke immunforsvaret. 1 gruppe på 18 personer fikk opplæring i teknikken med å tåle kuldeeksponering, meditasjon og hyperventilering med muskelkontroll. Kontrollgruppe på 12 personer fikk ingen opplæring.
Det ble gitt injeksjon med endotoksin fra E.coli (tarmbakterie) som utløser vanligvis sykdomsfølelse og feber mm. Studiegruppen hadde mindre respons på dette og viste endringer i blodet som tydet på mobilisert immunforsvar. Det ble antatt at det skyldes treningen de hadde fått.
Dette kan indikere at der er en mulighet for at en kan oppnå større bevisst kontroll med autonome mekanismer enn det en vanligvis tror er mulig. Dette krever nok mer studier for å avklare.
KONKLUSJON:
Teknikkene som er beskrevet her er for å få kontroll med autonome responser til en viss grad.
Med utgangspunkt i dette kan en øve opp kontroll på mekanismer som vanligvis utløses når en kommer i kontakt med det (stimulus) som vanligvis utløser (trigger) en automatisk reaksjon. Med øvelse blir det lettere og lettere å opprettholde frivillig kontroll. Du kan klare å hemme utløsningen av den automatiske reaksjon.
Det er komplekse mekanismer en ved de ovenfor nevnte teknikker kan få kontroll med og ikke alltid er det god forklaring på hvordan det virker. Resultatene indikerer at de er effektive.
Husk; Disse aktivitetene er ikke ufarlige og du kan bli dårlig og svime av. Det varer ikke lenge, men kan ha konsekvenser. En del av aktivitetene bør du ikke utføre alene.
Ikke alt er enkelt å forklar. Har du ønske om å lære eller spørsmål omkring dette kan du ta kontakt.
Referanser; “WHAT DOESN’T KILL US av Scott Carney
Diverse faglitteratur, trening og livserfaring.
HØYDESKREKK
INTRODUKSJON
Alle typer følelser har utgangspunkt i de mer primitive, preprogrammerte (arvede) affektene (følelsene) skal nevrologen Antonio Damasio ha uttalt (han forsket mye på følelser).
Dvs. kan vi si at angst utløst ved truende og krevende situasjoner er arvet, men vil bli modifisert (endret på) med erfaring.
Når vi er i en krevende situasjon eller en mulig krevende situasjon reagerer kroppen, den sanser situasjonen og henter informasjon om tidligere lignende situasjoner. Før vi er helt bevisst det er det oppstått forandringer i kroppen som vi vil oppfatte som alt fra uro til angst. De som har kontroll på å forholde seg til høyder, vil ignorere eller tolererer signalene.
De raske reaksjonsmønsteret på truende situasjoner vil kunne bety vi klarer oss i vanskelige situasjoner ved at vi reagerer i tide.
NEVROBIOLOGISK FORKLARING (kan du hoppe over om du ikke vil vite den biologiske forklaringen på angst)
Dypt i hjernen er et senter eller to hjernekjerner (en i hver halvdel av hjernen) som heter amygdala. Den får tilført informasjon fra sanseapparatene ganske direkte. Amygdala setter i gang de kroppslige reaksjoner som skal redde oss fra faren. Med erfaring vil en annen del av hjernen, hypothalamus, justere utslagene i de kroppslige reaksjoner som skal bidra til at vi blir reddet fra en potensialt farlig situasjon.
En gang så jeg en skikjører som virkelig tar utfordringer i fjellet, si at det var godt noen ganger å få pirre amygdala. Det er vel slik at han opplever de kroppsreaksjoner amygdala utløser som en slags spenning og ikke som angst.
Truende situasjoner er som mange har hørt om, reaksjoner styrt av den autonome del av nervesystemet. (Denne delen av nervesystemet som vi ikke har kontroll på, men vi kan øve opp noe kontroll av). Signaler gjennom nervesystemet i krevende situasjoner kommer fra ulike deler av hjernen, men initialt fra amygdala og modifisert av hypothalamus i løpet av millisekunder.
Man deler det autonome nervesystem i;
De som har sterk angst kan gjerne starte å puste raskt og overfladisk (hyperventilering) og holder en på lenge nok får en prikking (parestesier) i hender og eventuelt omkring munn og i føttene. Etter hvert oppstår kramper i hender som gjør at om du holder om noe, vil det være vanskelig å få løst hendene. Rolig pusting vil løse disse symptomene. Dette må skilles fra «freeze»-reaksjonen (se under)
Før jeg var kjent med hvor vanskelig slik angstanfall kunne være var jeg vitne til at en slik person falt ned en ca. 2-3 meter høy fjellside. Her var tau som skulle hjelpe turgåer opp og ned på stedet. Dette tauet hadde mye slark, som nok kunne føre til at en kunne føle at det ikke var så god støtte. Personen hadde gått ned samme området, men var nå på returen. Uten forvarsel ble hun stiv og slapp tauet og falt ned. Heldigvis gled hun ned med beina først uten å slå hodet. Hun hadde hatt slik anfall før der hun ble helt stiv, stirret rett foran seg uten at det var mulig å få kontakt. Pusten var knapt merkbar og anfallet kunne vare 1 - 2 minutter. Det hadde ikke før skjedd på tur.
De fleste vil nok kunne kjenne ubehag og uro når en passerer eller i slikt terreng. Angsten kan være ubehagelig hvis du aldri har vært i lignende situasjoner, men ved gjentatt ferdsel i slikt terreng, vil du etterhvert mestre slike sitruasjoner.
Det sies at kroppen styrer tankene. Etter kanskje under et sekund blir vi bevisst de kroppslige reaksjoner og setter det i sammenheng med situasjonen vi er i. Så kan vi forsøke å unngå at de blir for sterke, hvis ikke du umiddelbart blir lammet av angst.
En annen måte å se på følelser (angst) og tap av kontroll (panikk) er å snakke om et toleransevindu for følelser. Innen toleransevinduet vil følelsene være slik at vi har kontroll på dem. Det er innen det området en må prøve å holde seg for å få kontroll på angsten eller andre følelser. Her klarer vi å tenke klart og ta beslutninger og valg som kan trygge oss. Vi føler angst, men har kontroll og tenker klart. Vi kan øve oss opp på å takle vanskelige situasjoner og fortsatt ha kontroll.
Over toleransevinduet vil følelsene bli for sterke til å klare å tenke klart, vi blir overaktivert (hyperaktivert) av følelsene (dette styres av det sympatiske nervesystem). Vi klarer ikke få oppmerksomheten vekk fra de kroppslige reaksjoner og mister kontroll og får panikk.
Motsatt kan vi også være under toleransevinduet (hypoaktivert, som styres av parasympatiske system) hvor følelsene er helt koblet ut (freeze reaksjon). Her vil personen være helt apatisk og likegyldig. Mekanismene for denne responsen er nedarvet. Dyr kan reagere slik og kan noen tilfelle redde livet, da enkelte rovdyr vil oppfatte dyret som dødt eller sykt og vil derfor ikke ta det. For mennesker oppstår dette i svært truende situasjoner der det er høy sannsynlighet for noe alvorlig skjer. Vi har ingen kontroll på situasjonen. Om vi kommer ut av det, vil noen beskrive det som en tilstand nærmest som en drøm. Mange vil ofte ikke huske noe. En slik reaksjon opp i fjellet kan være en stor risiko. Heldigvis svært sjelden.
ANGSTEN kan være NYTTIG
Hvorvidt du kan si at frykten du har er rasjonell, vil være avhengig av situasjonen du er i. Holder du på å falle utfor en skrent er det rasjonelt å få en angstreaksjon. Tror du bare at du kan falle utfor vil en si at angsten er irrasjonell. Angsten vi får i vanskelig situasjoner er der for å komme unna eller unngå farlige situasjoner.
Vanligvis er høydeskrekk en følelse av at dette kan bli farlig, og mange ganger setter det unødvendige grenser for de opplevelser man kan få. Mye vakker natur går du glipp av.
IDIOMOTORISK MUSKELAKTIVITET
Mange kan registrere at det er som om kroppen blir trukket mot avgrunnen når de ser nedover et stup eller bratt fjellside. Dette er til en viss grad en helt reell følelse og forklaringen er en såkalt IDIOMOTORISK muskelaktivitet. Det kan en si er en svært fin muskulær aktivitet satt i gang av hva kroppen sanser og av tankevirksomhet. Det føles som om du trekkes ut mot kanten eller mot stupet. Det svak muskel aktivitet som er grunnlag for denne følelsen. Heldigvis er den aldri så sterk at du vil falle utfor.
(Lignende fenomen får du demonstrert når du bruker pendel, dvs. en snor med noe tungt i enden. Tenker du på retning nord – sør eller øst – vest vil pendelen slå i den retningen du tenker på. Det samme skjer om du holder en pendel over en strek eller en sirkel. Etter kort tid vil den svinge langs streken eller sirkulært, men du ser ikke bevegelse i hånden).
Er du redd denne kraften som trekker deg fremover skal merkes så sterkt at den utløser angst, er det bedre å stoppe opp og sette en fot godt støttende imot foran deg før du ser ned i «avgrunnen». Aktiviteten i muskulaturen er styrt av hvor du ser, kan en si. Hjernen styrer deg automatisk.
Det som kommer i tillegg er at når du ser ut for et stup, fester du ikke blikket nødvendigvis på et bestemt punkt. Synet er viktig for balansen bl.a. når du går i ujevnt terreng. Du må følge med hvor du går. Synet sammen med leddsans (registrerer hvordan ledd er belastet), balanseorganet i øret mm. er viktig for å gi opplysninger slik at du «holder balansen» og kan gjenvinne den om du snubler litt. Kan ikke synet festes på noe får du problemer. Tenk deg at du står og ser opp i luften på den blå himmelen eller du står og balanserer på en fot med lukket øyne, da vil fort merke at det er vanskelig å «stole på balansen». Likeledes om du står på en fjellkant og fester blikket langt ned «i undergrunnen».
Konklusjon er at du fester blikket på nære punkt på veien du går og bare ser ut for «skrenten» når du føler du står trygt. Det er ikke lurt å se mot stupet du tror du kan falle ut for. Fokuser på det du skal gjøre – veien, stien eller retningen like foran deg du skal gå.
Når en tar bilder eller fikler med mobiltelefon, er det viktig å stå på en trygg plass med god støtte
HVA SKAL DU GJØRE:
Så enkelt kan det høres; se hvor du skal gå. Som en linedanser må du se hvor veien går og hvor du skal hen og ikke hvor du kan falle. Er det krevende terreng må du se hvor du setter hvert skritt.
En gang var jeg på en topp i Romsdal. Det var et område jeg kjente dårlig. På toppen møtte jeg to kvinner som var tydelig erfarne med å gå i fjellet i det området. Fra toppen så jeg mot et annet turmål jeg ønsket å ta, men som jeg hadde hørt gikk over en noe krevende fjellrygg (egg) kalt Trolltinden. Hele turopplegget har de lokalt begynt å kalle Atlanterhavsegga. Disse to kvinnene hadde gått der. Den ene sa at å gå Trolltinden var «bare moro». I det tror jeg det lå at det var moro å gå en tur hvor en måtte finne veien selv for å kunne passere et vanskelig område. Det handlet om gleden ved å selv klare å finne veien. Det er noe tenke på. Hold fokus på hva du gjør.
Hvorfor ønsker du å ta turen? Du har kanskje hørt at utsikten er fantastisk. Tenk på gleden ved å komme opp. Først når du er oppe skal du tenke på veien ned.
Det kan være noen som vil si at de som har høydeskrekk bør unngå luftige turer. Til det er å si at vi alle trenger utfordringer og å oppleve mestringsfølelsen. Det er ikke angsten som sitter igjen når du tenker på den krevende turen du mestret. Ingen ville legge ut bilder fra en tur som bakgrunn og profilbilde på Facebook i flere år, hvis turen var traumatisk (skremmende). Nei, etter en slik tur sirkulerer kjemiske stoff som endorfiner (kroppens egne morfinlignende stoff), dopamin (er årsak til lystfølelse og vanedannelse) og noe adrenalin. I tiden etter er tankene vanligvis på hvilken tur du vil ta neste gang.
HVORDAN MESTRE ANGSTEN:
Det viktigste: Se hvor du skal sette beina, ikke hvor du kan falle. I vanskelige parti bør man gå nært hverandre og du kan se hvor andre setter beina. Det er det fokuset du skal ha.
Skal du se ned og spesielt opp, skal du føle at du står trygt med minst 3 fester.
I vanskelig partier kan en si at en skal ha 3 gode fester (2 bein og 2 hender) når en flytter en fot eller en hånd. Da vil du klare å holde igjen om et «tak» løsner.
Av og til er det satt opp tau eller kjetting som støtte i vanskelige partier. Mitt råd er at bare en av gangen skal holde i kjettingen eller tauet mellom 2 fester. Ikke bare pga. at vekten kan bli stor, men at det kan føles ubehagelig når andre drar i kjettingen eller tauet.
Hvis du hjelper noen i et vanskelig parti i fjellet, skal du fortelle hva de skal gjøre (fokus på veien). Det er sjelden lurt å si hva man ikke skal gjøre når man er i situasjonen, f.eks. «ikke se ned». Hvis du er engstelig, hører du bare; «se ned» og du retter oppmerksomheten mot «stupet». Dette kan en snakke om før turen når hodet er klart.
TERAPI - BEHANDLING
Det finnes ulike metoder å behandle angst på.
I kognitiv atferdsterapi går en igjennom tankemønsteret som fører til at angst oppstår og bearbeider dette.
Eksponeringsterapi; vil si at man utsettes for det som er angstskapende i økende grad. Det er vanlig å begynne med mindre angstutløsende situasjoner.
Eksponeringsterapi gjøres under tur og er klart den beste fremgangsmåten, men det er ikke alltid lett å få til en gradvis eksponering. Det vises seg ofte heller ikke nødvendig. For de fleste kan en si at det bare er å «hoppe» i det.
En annen fremgangsmåte er å lære seg en kontroll generelt på angstreaksjoner som direkte går på angstsymptomer under visualisering (ser for seg angstskapende situasjon) bl.a ved selvsuggesjon (selvhypnose) eller lignende teknikker.
Å vedlikeholde det terapeutiske fremskritt er selvsagt svært viktig. Har du først mestret en krevende tur, vent ikke for lenge til neste gang. Turer er uansett godt for helsen, og husk mestringsfølelsen som kommer etterpå.
Den vanligste angstreaksjonen (utløst gjennom det sympatiske nervesystemet) vil nok i de fleste tilfeller være mulig å få kontroll på. Den mer primitive angstreaksjon med «freeze» (parasympatiske nervesystem) er mer krevende. Det er en svært alvorlig angstreaksjon. Her må det nok bygges opp trygghet på mestring svært gradvis. Det er krevende reaksjon, men heldigvis er dette svært sjelden.
Respirasjonsutløst angst; Noen opplever at de får angst (og høydeskrekk) tidlig på turen. De er ofte uvant med å gå på tur i bratt terreng. Her kan angsten være utløst av økende respirasjon som er vanlig når det krav om økende hjertepumpevolum (økende puls og krav om mer oksygen til kroppen). Hvis du er lite trenet vil det ofte føre til hyperventilering (hurtig pusting). Da blir noen svimmel (det er helt likt det som skjer ved angstanfall) og du kan tro at dette er signal om at høydeskrekken setter inn. Dette betyr at du da må roe deg ned slik at pusten kan ro seg. En skal nok huske at mange er redde for å sinke turfølget og dermed presser seg for hardt. Det bør en erfaren turleder være klar over og sette ned tempoet. Etter noe tid tilpasser kroppen seg det økte kravet til surstoff (oksygen) og en kan fortsette i jevnt tempo.
Noen tror dette kan skyldes tynn luft i høyden, men det er sjelden å oppleve under 2000 meter over havet. Det er nok heller det at kroppen ikke er vant til denne form for aktivitet. Som et interessant eksempel kan jeg nevne «ismannen» Wim Hof som bl.a. brukte økt pusting (i stor høyde) som en av teknikkene for å mestre å gå opp på Kilimanjaro (over 7000 meter høy) i løpet kort tid uten å ha noe form for høydetilvenning. Med rask og dyp pusting opprettholdt han oksygenmetningen i blodet som er nødvendig i store høyder. Noen bruker apparat som måler oksygenmetning for å sikre at de får i seg nok oksygen (surstoff) på slike krevende turer.
Noen steder kan det være satt opp tau eller kjetting i bratte fjellpartier. Sjekk alltid med å dra kraftig i tauet eller kjettingen før du bruker den. La noen som er tryggere gå først slik du ser hva du gjør. du bør vente til andre er ferdig før du starter å bruke tau eller kjetting som er satrt opp for å passere kortere avstander
KONKLUSJON:
La ikke angsten hindre deg fra å få fantastiske opplevelser ved å utforske fjellet.
Se hvor du skal sette foten eller evt. holde hendene fast; 3 sikre fester før en flytter en fot eller en hånd i vanskelig terreng. Se ikke langt ned eller opp om du ikke står svært støtt. NB! Ikke fikle med mobiltelefonen for å ta bilder hvis du ikke står støtt.
Tenk på mestringsfølelsen som vil være der etterpå. Da vil du begynne å tenke på hvilke tur du skal ta neste gang, og det bør ikke ta for lang tid imellom hvis du skal få kontroll på høydeskrekken din.
Jeg gjentar; Fokus på det du gjør. Fokus på det du holder på med.
Kilder:Det meste er egen kunnskap ervervet over tid. I tekst kan det være angitt hvor det er hentet fra
Avsnittet om toleransenivå er kunnskapen hentet fra «FØLELSER. Kjennetegn, funksjon og vrangsider» av Tone Normann-Eide. (det er ikke sitat).