SEBOREISKE VORTER (latin;VERRUCA SEBORRHOICA).

Seboreiske vorter (senile vorter) er svært vanlig hos eldre personer, men kan oppstå fra ca. 40 års alder og blir hyppigere med høyere alder. Hudlidelsen betegnes ofte på engelsk for «old age warts» (senile vorter). De oppstår i aldrende hud. Det er en svært vanlig hudtilstand, men mengden av seboreiske vorter hos en person kan variere fra noen få til hundrevis.

Bilde 1; viser en lett brun seboreisk vorte, men lett hevelse over huden og noe ru. Bilde 2 viser flere seboreiske vorter med ulike farger og størrelser på brystkassen. Bilde 3; viser rikelig med vorter på rygg, som er en vanlig lokalisering

ÅRSAK:

Seboreiske vorter er svært vanlig. Det antas at 90% av personer over 60 år har en eller flere av dem. De kan bryte ut ved omkring 40 års alder, mer uvanlig hos yngre personer.

Navnet sier ikke noe om årsak eller lokalisering. Seboreisk eksem (hudlidelse med rødt, flassende, eksemlignende hudforandringer) er lokalisert til skalpen med ansiktet (spesielt omkring nesehuden og kinnhuden nært nesen, samt nedre del av panne), bryst og øvre del av rygg. De er heller ikke dannet fra sebasøse (talg-) kjertler, som er små kjertler i hårsekkene som produserer talg (sebum) som beskyter huden.

Årsaken til at de oppstår er ikke helt klart.

Arv kan være en mulig årsak i noen tilfeller. Da ser en gjerne mange vorter og fra yngre alder. Mye soleksponering med solskadet hud kan føre til at vorter oppstår. (solskadet hud er gjerne uregelmessig pigmentert, med flekkvis pigmentering og manglende pigmentering).

Seboreiske vorter kan oppstå etter solforbrenning av huden eller etter betennelse i huden (dermatitt). Mulig kan friksjon der hud ligger mot hud være årsak til at de oppstår i områder der hud ligger mot hud.

Seboreiske vorter kan oppstå i noen tilfeller som bivirkning ved bruk av visse typer sterke immunhemmende midler og krefthemmende medisiner.

I svært sjeldne tilfeller kan det komme utbrudd av seboreiske vorter på bakgrunn av malign (ondartet) sykdom. Denne tilstanden har fått navnet Leser-Trélat tegn. Dette er meget sjeldent tilstand med rask utvikling av seboreiske vorter.

Virus som årsak er ikke blitt påvist.

Seboreiske vorter utvikler seg ikke til hudkreft, men hudkreft (basalcelle- og plateepitelkreft, samt melanom) kan oppstå i eller inntil en seboreisk vorte (tenk på det hvis den klør, blør eller endrer farge).

En seboreisk vorte kan bli revet opp og blø ved at den henger seg opp i klær og hvis dette gjentar seg bør den fjernes selv om det ikke tyder på alvorlig hudsykdom.

Noen ganger kan seboreiske vorter spontant forsvinne, spesielt hvis der har vært en utløsende årsak som opphører, som f. eks medikamenter.

BEHANDLING:

Det er ikke nødvendig å fjerne seboreiske vorter, men mange synes de er kosmetisk lite greit å ha.

Det er flere metoder for å fjerne seboreiske vorter. Vortene sitter løst i huden og er derfor lett å fjerne.

Hvilke metode som brukes kan være avhengig av størrelse og mengde.

Enkelt vorter kan fjernes ved cryoterapi (frysing) eller radiofrekvens slyngebehandling (skjærer / skraper overfladisk i huden. Det er imidlertid langt enklere metoder å bruke for fjerning

Skraping med såkalt «skarp skje» er en vanlig og grei metode, spesielt ved svært mange vorter (det kan gjøres uten bedøvelse, og ofte vil vorten forsvinne med 1-2 drag av skjeen over den). Det blir et skrubbsår etter fjerning med kortvarig blødning. Det kan lurt å fjerne vortene på tidlig stadier. Hvis det oppleves ubehagelig å fjerne vortene kan bedøvende krem brukes, men de fleste klarer seg greit uten.

OBS! Ved fjerning av vortene bør ikke huden på noen måneder utsettes for sol, fordi da blir det gjerne økt pigmentering i sårtomtene etter vortene. Derfor ikke noe som bør fjernes rett før Sydenferien

Etter fjerning kommer ikke vortene tilbake, men nye kan oppstå hos etter ofte lengre tid hos de som har tendens til å få disse. Jeg har erfart at det kan ta flere år før det kommer nye hvis fjerningen har vært grundig (alle også de mindre fjernes).

KONKLUSJON:

Seboreiske vorter er godartet hudforandringer som kan enkelt og rimelig fjernes hvis de oppleves å være et kosmetisk problem.

Ved spørsmål kan du ta kontakt (geiarvrah@gmail.com)

HØYDESKREKK

INTRODUKSJON

Alle typer følelser har utgangspunkt i de mer primitive, preprogrammerte (arvede) affektene (følelsene) skal nevrologen Antonio Damasio ha uttalt (han forsket mye på følelser).

Dvs. kan vi si at angst utløst ved truende og krevende situasjoner er arvet, men vil bli modifisert (endret på) med erfaring.

Når vi er i en krevende situasjon eller en mulig krevende situasjon reagerer kroppen, den sanser situasjonen og henter informasjon om tidligere lignende situasjoner. Før vi er helt bevisst det er det oppstått forandringer i kroppen som vi vil oppfatte som alt fra uro til angst. De som har kontroll på å forholde seg til høyder, vil ignorere eller tolererer signalene.

De raske reaksjonsmønsteret på truende situasjoner vil kunne bety vi klarer oss i vanskelige situasjoner ved at vi reagerer i tide.

NEVROBIOLOGISK FORKLARING (kan du hoppe over om du ikke vil vite den biologiske forklaringen på angst)

Dypt i hjernen er et senter eller to hjernekjerner (en i hver halvdel av hjernen) som heter amygdala. Den får tilført informasjon fra sanseapparatene ganske direkte. Amygdala setter i gang de kroppslige reaksjoner som skal redde oss fra faren. Med erfaring vil en annen del av hjernen, hypothalamus, justere utslagene i de kroppslige reaksjoner som skal bidra til at vi blir reddet fra en potensialt farlig situasjon.

En gang så jeg en skikjører som virkelig tar utfordringer i fjellet, si at det var godt noen ganger å få pirre amygdala. Det er vel slik at han opplever de kroppsreaksjoner amygdala utløser som en slags spenning og ikke som angst.

Truende situasjoner er som mange har hørt om, reaksjoner styrt av den autonome del av nervesystemet. (Denne delen av nervesystemet som vi ikke har kontroll på, men vi kan øve opp noe kontroll av). Signaler gjennom nervesystemet i krevende situasjoner kommer fra ulike deler av hjernen, men initialt fra amygdala og modifisert av hypothalamus i løpet av millisekunder.

Man deler det autonome nervesystem i;

• Det sympatiske nervesystem (SNS) som aktiveres når farer oppstår. Det kan sette i gang såkalt «fight» eller «flight» reaksjon. I vår stressende hverdag synes dette nervesystemet å være å være aktivert hele tiden, og det skaper uhelse.

De som har sterk angst kan gjerne starte å puste raskt og overfladisk (hyperventilering) og holder en på lenge nok får en prikking (parestesier) i hender og eventuelt omkring munn og i føttene. Etter hvert oppstår kramper i hender som gjør at om du holder om noe, vil det være vanskelig å få løst hendene. Rolig pusting vil løse disse symptomene. Dette må skilles fra «freeze»-reaksjonen (se under)

• Det parasympatiske nervesystemet (PNS) aktiveres når kroppen hviler, og når den skal bygges opp igjen eller bidra til at vi blir flere (reproduksjon). PNS styrer bl.a. fordøyelsen. PNS kan bli aktivert når vi befinner oss i svært truende situasjoner (situasjoner hvor det hvor virker umulig å klare å unnslippe). Reaksjonen kalles «freeze», dvs. frys. I en slik situasjon blir kroppen helt stiv, puls og blodtrykk faller og personen stirrer tomt foran seg. Reaksjonen kommer gjerne ut noe forvarsel. Personen er rolig (merker kanskje at det kommer), men gir sjelden beskjed. De kan gjerne meddele at de har angst, men anfallet kommer brått på og kan være farlig om det skjer i utsatte situasjoner. De som får slike reaksjoner er lite egnet for å gå i fjellet, før de har fått kontroll på angstreaksjonen sin. Alternativt må en ha en meget gradvis tilpasning til takling av høyder.

Før jeg var kjent med hvor vanskelig slik angstanfall kunne være var jeg vitne til at en slik person falt ned en ca. 2-3 meter høy fjellside. Her var tau som skulle hjelpe turgåer opp og ned på stedet. Dette tauet hadde mye slark, som nok kunne føre til at en kunne føle at det ikke var så god støtte. Personen hadde gått ned samme området, men var nå på returen. Uten forvarsel ble hun stiv og slapp tauet og falt ned. Heldigvis gled hun ned med beina først uten å slå hodet. Hun hadde hatt slik anfall før der hun ble helt stiv, stirret rett foran seg uten at det var mulig å få kontakt. Pusten var knapt merkbar og anfallet kunne vare 1 - 2 minutter. Det hadde ikke før skjedd på tur.

_{De fleste vil nok kunne kjenne ubehag og uro når en passerer eller i slikt terreng. Angsten kan være ubehagelig hvis du aldri har vært i lignende situasjoner, men ved gjentatt ferdsel i slikt terreng, vil du etterhvert mestre slike sitruasjoner.}

Det sies at kroppen styrer tankene. Etter kanskje under et sekund blir vi bevisst de kroppslige reaksjoner og setter det i sammenheng med situasjonen vi er i. Så kan vi forsøke å unngå at de blir for sterke, hvis ikke du umiddelbart blir lammet av angst.

En annen måte å se på følelser (angst) og tap av kontroll (panikk) er å snakke om et toleransevindu for følelser. Innen toleransevinduet vil følelsene være slik at vi har kontroll på dem. Det er innen det området en må prøve å holde seg for å få kontroll på angsten eller andre følelser. Her klarer vi å tenke klart og ta beslutninger og valg som kan trygge oss. Vi føler angst, men har kontroll og tenker klart. Vi kan øve oss opp på å takle vanskelige situasjoner og fortsatt ha kontroll.

Over toleransevinduet vil følelsene bli for sterke til å klare å tenke klart, vi blir overaktivert (hyperaktivert) av følelsene (dette styres av det sympatiske nervesystem). Vi klarer ikke få oppmerksomheten vekk fra de kroppslige reaksjoner og mister kontroll og får panikk.

Motsatt kan vi også være under toleransevinduet (hypoaktivert, som styres av parasympatiske system) hvor følelsene er helt koblet ut (freeze reaksjon). Her vil personen være helt apatisk og likegyldig. Mekanismene for denne responsen er nedarvet. Dyr kan reagere slik og kan noen tilfelle redde livet, da enkelte rovdyr vil oppfatte dyret som dødt eller sykt og vil derfor ikke ta det. For mennesker oppstår dette i svært truende situasjoner der det er høy sannsynlighet for noe alvorlig skjer. Vi har ingen kontroll på situasjonen. Om vi kommer ut av det, vil noen beskrive det som en tilstand nærmest som en drøm. Mange vil ofte ikke huske noe.  En slik reaksjon opp i fjellet kan være en stor risiko. Heldigvis svært sjelden.

ANGSTEN kan være NYTTIG

Hvorvidt du kan si at frykten du har er rasjonell, vil være avhengig av situasjonen du er i. Holder du på å falle utfor en skrent er det rasjonelt å få en angstreaksjon. Tror du bare at du kan falle utfor vil en si at  angsten er irrasjonell. Angsten vi får i vanskelig situasjoner er der for å komme unna eller unngå farlige situasjoner.

Vanligvis er høydeskrekk en følelse av at dette kan bli farlig, og mange ganger setter det unødvendige grenser for de opplevelser man kan få. Mye vakker natur går du glipp av.

IDIOMOTORISK MUSKELAKTIVITET

Mange kan registrere at det er som om kroppen blir trukket mot avgrunnen når de ser nedover et stup eller bratt fjellside. Dette er til en viss grad en helt reell følelse og forklaringen er en såkalt IDIOMOTORISK muskelaktivitet. Det kan en si er en svært fin muskulær aktivitet satt i gang av hva kroppen sanser og av tankevirksomhet. Det føles som om du trekkes ut mot kanten eller mot stupet. Det svak muskel aktivitet som er grunnlag for denne følelsen. Heldigvis er den aldri så sterk at du vil falle utfor.

(Lignende fenomen får du demonstrert når du bruker pendel, dvs. en snor med noe tungt i enden. Tenker du på retning nord – sør eller øst – vest vil pendelen slå i den retningen du tenker på. Det samme skjer om du holder en pendel over en strek eller en sirkel. Etter kort tid vil den svinge langs streken eller sirkulært, men du ser ikke bevegelse i hånden).

Er du redd denne kraften som trekker deg fremover skal merkes så sterkt at den utløser angst, er det bedre å stoppe opp og sette en fot godt støttende imot foran deg før du ser ned i «avgrunnen». Aktiviteten i muskulaturen er styrt av hvor du ser, kan en si. Hjernen styrer deg automatisk.

Det som kommer i tillegg er at når du ser ut for et stup, fester du ikke blikket nødvendigvis på et bestemt punkt. Synet er viktig for balansen bl.a. når du går i ujevnt terreng. Du må følge med hvor du går. Synet sammen med leddsans (registrerer hvordan ledd er belastet), balanseorganet i øret mm. er viktig for å gi opplysninger slik at du «holder balansen» og kan gjenvinne den om du snubler litt. Kan ikke synet festes på noe får du problemer. Tenk deg at du står og ser opp i luften på den blå himmelen eller du står og balanserer på en fot med lukket øyne, da vil fort merke at det er vanskelig å «stole på balansen». Likeledes om du står på en fjellkant og fester blikket langt ned «i undergrunnen».

Konklusjon er at du fester blikket på nære punkt på veien du går og bare ser ut for «skrenten» når du føler du står trygt. Det er ikke lurt å se mot stupet du tror du kan falle ut for. Fokuser på det du skal gjøre – veien, stien eller retningen like foran deg du skal gå.

_{Når en tar bilder eller fikler med mobiltelefon, er det viktig å stå på en trygg plass med god støtte}

HVA SKAL DU GJØRE:

Så enkelt kan det høres; se hvor du skal gå. Som en linedanser må du se hvor veien går og hvor du skal hen og ikke hvor du kan falle. Er det krevende terreng må du se hvor du setter hvert skritt.

En gang var jeg på en topp i Romsdal. Det var et område jeg kjente dårlig. På toppen møtte jeg to kvinner som var tydelig erfarne med å gå i fjellet i det området. Fra toppen så jeg mot et annet turmål jeg ønsket å ta, men som jeg hadde hørt gikk over en noe krevende fjellrygg (egg) kalt Trolltinden. Hele turopplegget har de lokalt begynt å kalle Atlanterhavsegga. Disse to kvinnene hadde gått der. Den ene sa at å gå Trolltinden var «bare moro». I det tror jeg det lå at det var moro å gå en tur hvor en måtte finne veien selv for å kunne passere et vanskelig område. Det handlet om gleden ved å selv klare å finne veien. Det er noe tenke på.  Hold fokus på hva du gjør.

Hvorfor ønsker du å ta turen? Du har kanskje hørt at utsikten er fantastisk. Tenk på gleden ved å komme opp. Først når du er oppe skal du tenke på veien ned.

Det kan være noen som vil si at de som har høydeskrekk bør unngå luftige turer. Til det er å si at vi alle trenger utfordringer og å oppleve mestringsfølelsen. Det er ikke angsten som sitter igjen når du tenker på den krevende turen du mestret. Ingen ville legge ut bilder fra en tur som bakgrunn og profilbilde på Facebook i flere år, hvis turen var traumatisk (skremmende). Nei, etter en slik tur sirkulerer kjemiske stoff som endorfiner (kroppens egne morfinlignende stoff), dopamin (er årsak til lystfølelse og vanedannelse) og noe adrenalin. I tiden etter er tankene vanligvis på hvilken tur du vil ta neste gang.

HVORDAN MESTRE ANGSTEN:

Det viktigste: Se hvor du skal sette beina, ikke hvor du kan falle. I vanskelige parti bør man gå nært hverandre og du kan se hvor andre setter beina. Det er det fokuset du skal ha.

Skal du se ned og spesielt opp, skal du føle at du står trygt med minst 3 fester.

I vanskelig partier kan en si at en skal ha 3 gode fester (2 bein og 2 hender) når en flytter en fot eller en hånd. Da vil du klare å holde igjen om et «tak» løsner.

Av og til er det satt opp tau eller kjetting som støtte i vanskelige partier. Mitt råd er at bare en av gangen skal holde i kjettingen eller tauet mellom 2 fester. Ikke bare pga. at vekten kan bli stor, men at det kan føles ubehagelig når andre drar i kjettingen eller tauet.

Hvis du hjelper noen i et vanskelig parti i fjellet, skal du fortelle hva de skal gjøre (fokus på veien). Det er sjelden lurt å si hva man ikke skal gjøre når man er i situasjonen, f.eks. «ikke se ned». Hvis du er engstelig, hører du bare; «se ned» og du retter oppmerksomheten mot «stupet». Dette kan en snakke om før turen når hodet er klart.

TERAPI - BEHANDLING

Det finnes ulike metoder å behandle angst på.

I kognitiv atferdsterapi går en igjennom tankemønsteret som fører til at angst oppstår og bearbeider dette.

Eksponeringsterapi; vil si at man utsettes for det som er angstskapende i økende grad. Det er vanlig å begynne med mindre angstutløsende situasjoner.

Eksponeringsterapi gjøres under tur og er klart den beste fremgangsmåten, men det er ikke alltid lett å få til en gradvis eksponering. Det vises seg ofte heller ikke nødvendig. For de fleste kan en si at det bare er å «hoppe» i det.

En annen fremgangsmåte er å lære seg en kontroll generelt på angstreaksjoner som direkte går på angstsymptomer under visualisering (ser for seg angstskapende situasjon) bl.a ved selvsuggesjon (selvhypnose) eller lignende teknikker.

Å vedlikeholde det terapeutiske fremskritt er selvsagt svært viktig. Har du først mestret en krevende tur, vent ikke for lenge til neste gang. Turer er uansett godt for helsen, og husk mestringsfølelsen som kommer etterpå.

Den vanligste angstreaksjonen (utløst gjennom det sympatiske nervesystemet) vil nok i de fleste tilfeller være mulig å få kontroll på. Den mer primitive angstreaksjon med «freeze» (parasympatiske nervesystem) er mer krevende. Det er en svært alvorlig angstreaksjon. Her må det nok bygges opp trygghet på mestring svært gradvis. Det er krevende reaksjon, men heldigvis er dette svært sjelden.

Respirasjonsutløst angst; Noen opplever at de får angst (og høydeskrekk) tidlig på turen. De er ofte uvant med å gå på tur i bratt terreng. Her kan angsten være utløst av økende respirasjon som er vanlig når det krav om økende hjertepumpevolum (økende puls og krav om mer oksygen til kroppen). Hvis du er lite trenet vil det ofte føre til hyperventilering (hurtig pusting). Da blir noen svimmel (det er helt likt det som skjer ved angstanfall) og du kan tro at dette er signal om at høydeskrekken setter inn. Dette betyr at du da må roe deg ned slik at pusten kan ro seg. En skal nok huske at mange er redde for å sinke turfølget og dermed presser seg for hardt. Det bør en erfaren turleder være klar over og sette ned tempoet. Etter noe tid tilpasser kroppen seg det økte kravet til surstoff (oksygen) og en kan fortsette i jevnt tempo.

Noen tror dette kan skyldes tynn luft i høyden, men det er sjelden å oppleve under 2000 meter over havet. Det er nok heller det at kroppen ikke er vant til denne form for aktivitet. Som et interessant eksempel kan jeg nevne «ismannen» Wim Hof som bl.a. brukte økt pusting (i stor høyde) som en av teknikkene for å mestre å gå opp på Kilimanjaro (over 7000 meter høy) i løpet kort tid uten å ha noe form for høydetilvenning. Med rask og dyp pusting opprettholdt han oksygenmetningen i blodet som er nødvendig i store høyder. Noen bruker apparat som måler oksygenmetning for å sikre at de får i seg nok oksygen (surstoff) på slike krevende turer.