ONDSKAP
Vi påminnes om ondskap ofte, brakt til oss gjennom massemedia. Det er ikke til å unngå at det påvirker oss i ulik grad.
Det onde er noe vi til daglig ikke vil vedkjenne oss, “vi er ikke slik”.Mange ganger engasjeres vi ikke så mye. Det er så ofte vi hører om det og det rammer oss ikke direkte. Av og til stopper vi opp og er mer fokusert, kanskje fordi historien som rulles opp virker mer truende eller avdekker ondskap som virker uforståelig. Ondskap skaper usikkerhet og angst
Hvem er de onde? Hvem har ansvar for ondskap? Alle kan ha et ansvar.
Kunnskap om ondskap er viktig for å forhindre den.
HVA ER ONDSKAP?
Definisjonen er vanskelig. Ondskap er i relasjon til noen.
ONDSKAP handler om fornedring, vold, seksuelle overgrep, tortur og mord. Det er handlinger som strider mot menneskeverdet og ødelegger mennesker, rammer mennesket, kroppen og livet deres. Ondskap er noe som kan føles og sees , og som erfares og oppleves.
En OND HANDLING utføres forsettelig, med full innsikt i handlingens konsekvenser og hensikten er å forårsake skade. Handlingen reduserer menneskeverd og kan ødelegge menneskeliv.
Den som utfører handlingen er moralsk ansvarlig for handlingen, men er ikke nødvendigvis et ondt menneske.
Det forekommer handlinger som ikke har til hensikt å forårsake skade, men får onde konsekvenser likevel.(f. eks. trafikkulykke).
Onde handlinger forandrer relasjonene mellom mennesker og ødelegger livet for alle involverte.
Sitat fra “En liten bok om ondskap”; Den ONDE HANDLINGEN rokker ved noe FUNDAMENTALT i menneskets TILVÆRELSE, nemlig at verden er et BEGRIPELIG sted, noenlunde FORUTSIGBART og VELORDNET.
Vi har en tendens til å mene at vi FORSTÅR den VIRKELIGHET vi befinner oss i , på samme måte som vi går ut i fra at vi har en viss makt til å KONTROLLERE VÅRT EGET LIV. Den onde handlingen KULLKASTER begge disse FORESTILLINGER.
Den UTFORDRER vår FØLELSE av KONTROLL fordi noen andre tar KONTROLL over livet vårt, trenger seg på og utøver MAKT. Det rokker også ved vår OPPFATNING av verden som TRYGG, FORUTSIGBAR eller BEGRIPELIG. Det er ikke mulig å forstå hvorfor dette ONDE RAMMER nettopp MEG.
Ondskap blir omhandlet og prøvd forklart innen religion, filosofi og psykologi med forsøk på å forstå ondskap og mulig kunne forhindre ondskap.
Sitat (Ondskapens filosofi); “Ondskapens problem bør ikke lokaliseres i teologien eller naturvitenskapen, knapt nok i filosofien, men i moralen og politikken.”
ONDSKAPENS UTGANGSPUNKT
Der er tradisjonelt 4 forklaringer på hvor det onde kommer fra;
Mennesket blir besatt eller styrt av en ond, overnaturlig makt (satan, djevelen mm.). Religiøs historisk oppfatning, men fortsatt noen som tror på den.
Mennesket styres av ytre eller indre årsaker uten fri vilje til å gjøre onde handlinger.
Mennesket blir formet av omgivelsene (sosiale miljø) til å utføre onde handlinger.
Mennesket er fritt og velger å handle i samsvar med det onde.
Tidligere var oppfatningen var at noen personer utførte onde handlinger pga. de var “tapere” og hadde en lav selvtillit, lite tro på seg selv. Det har vist seg at det ikke alltid stemmer. Noen av det verste personer når det gjelder onde handlinger har god tro på seg selv og de har en urokkelig tro på at de gjør de rette handlinger uansett hvor ondskapsfull de kan være.
Mennesker som gjør onde handlinger mener ofte de ikke gjør noe galt, heller tvert imot. De kan handle på vegne av seg selv eller på vegne av andre pga en oppfatning om at de gjør gode gjerninger og at det er de andre som er onde.
Ondskapen kan finnes i oss alle, det er ikke bare en egenskap en finner hos drapsmenn, terrorister og gale statsledere.
Sitat fra Ondskapens filosofi; “Menneskehetens største problem er ikke så mye et overskudd av aggresjon som et underskudd av refleksjon. Dette underskuddet fører til at mennesker aksepterer og til og med deltar i de mest vanvittige overgrep på sine medmennesker…… Og likegyldigheten krever enda flere ofre - ikke minst i forhold til mennesker som ikke befinner seg i vår umiddelbare nærhet.”
GRUNNLAGET FOR ONDSKAP
En ond handling er en ond handling også når den utføres av noen som selv er blitt utsatt for onde handlinger. Konsekvensen er at den rammer andre mennesker.
Vi setter betegnelsen ond på de mennesker som utfører onde handlinger og gir dermed uttrykk for vi oppfatter ondskapen noen blir utsatt for. Samtidig distanserer vi oss fra den muligheten at vi selv under rette (egentlige gale) forhold vil kunne ha utført onde handlinger. Det virker så fjernt at vi selv kan ha noe ondt i oss. Dermed føler vi at det er vanskelig å forstå de som utfører onde handlinger.
Onde handlinger må ofte til for å stoppe eller forhindre andre onde handlinger. I en slik situasjon vil vi kanskje ikke reflektere over at vi gjør en ond handling. Om vi reflekterer over det rettferdiggjøres handlingen av at det handles for å hindre ondskap.
Når en prøver å overvinne det onde, kan en bringe inn det onde. Handlinger som skal stoppe andre onde handlinger, vil ofte oppfattes som onde handlinger for andre.
I “En Liten Bok om Ondskap” av Ann Heberlein(doktorgrad i teologi og etikk) har som innledning; “Forutsetningen for at onde handlinger skal kunne utføres, er alltid den store, tause massens likegyldighet - eller samtykke, om man vil. Her er fellesnevneren mellom Eklund (barnemorder i Sverige) og Karadzic (lege med spesialitet i psykiatri og president i Serbia under krigen i Bosnia) , mellom alle verdens folkemord, voldtekter, mishandlede barn og myrdede menn og kvinner. Den store fellesnevneren er du og jeg. Det er vi. Vi som tilskuere. Vi som står litt bortenfor. Vi som velger ikke å høre. Vi som velger å se bort. Fordi det er enklest slik. Mest bekvemt.”
Når vi ignorerer og overser eller er likegyldig til det onde som skjer lar vi ondskapen få råde. Vi tenker ofte at det ikke vedgår oss eller vi er redde for å involvere oss. Vi reflektere ikke over at hvis vi ikke gjør noe med det, kan det ved en senere anledning ramme oss selv. Selvsagt vil der være situasjoner der det ikke er mulig eller tilrådelig å gripe inn, men i mange tilfeller ville protester fra den store massen ha bidratt til å stoppe ondskapen.
“If You Tolerate This Your Children Will Be Next “ (hvis du aksepterer dette, dine barn kan bli de neste) er en sang av den irske gruppen Manic Street Preachers. I sangteksten er inspirasjonen hentet fra den spanske borgerkrigen som var den såkalt “første totale krig” (krigen rammet også sivilbefolkningen)
Norman Geras (professor i politiske studier) skal ha uttalt at når vi velger å ignorere ondskapen rundt oss, undertegner vi “den moralske likegyldighetens kontrakt”.
John Kekes (professor i filosofi) har uttalt noe som dette “ Vi må slutte å betrakte ondskap som et unntak, som en anomali. Vi må gå inn for å temme og forklare ondskapen, bør akseptere at ondskapen er en stadig nærværende realitet i menneskers liv”
Det kan sies om ONDSKAP at den ikke bare er UBEGRIPELIG og SKREMMENDE, den kan se ut til å være UIMOTSTÅELIG. Vår fascinasjon for ondskap avdekkes i populariteten på bøker og filmer som handler om skrekk og ondskap. Disse historiene gjenoppretter balansen ved at det onde på en eller annen måte opphører, selv om det kan ta noen sesonger eller flere bøker. Media kan grafse i historier hvor det er utført vold og drap og holder ikke tilbake nøye beskrivelser av detaljene i tragediene. Av og til kan det føre til at offeret i tillegg til overgriper blir blottstilt mer enn det som er ønskelig. Det er dette som selger.
KLASSIFISERING AV ONDSKAP
I “Ondskapens filosofi” blir det foretatt en inndeling av ondskap i 4 former:
DEN DEMONISKE ONDSKAP: her utføres de onde handlinger fordi de er onde. I denne gruppen vil ofte enkeltindivider med alvorlig psykopatologiske trekk (psykopater) høre hjemme. De blir ofte betegnet som monstre. Dette utgjør ikke mange. I litteraturen og filmindustrien blir disse ofte omhandlet. I virkeligheten utgjør de lite av all ondskapen omkring oss, selv om det de gjør kan være så grusomt og uforståelig at det er vanskelig å tenke seg hva som foregår hos disse personer når de påfører andre sin ondskap.
DEN INSTRUMENTELLE ONDSKAP: dette er onde handlinger som utføres sekundært til det å oppnå et mål. Den som gjør handlingen forstår at han gjør noe som er ondt som er middelet for å nå målet, f.eks å få makt eller rikdom. Det som skal oppnås kan være noe godt for det som handler - et subjektivt gode.
DEN IDEALISTISKE ONDSKAP. Her er det en ideologisk bakgrunn for handlingen. Den som utfører de onde handlinger tror ofte at de gjør noe godt med de onde handlingene - objektivt gode. Det kan være snakk om at det ikke bare er moralsk tillatt, men moralsk påbudt (“Den endelige løsningen på det jødiske problem, på tysk Endlösung der Judenfrage under Hitler Tyskland).
DEN DUMME ONDSKAPEN: Her mener en at den handlende ikke reflekterer over om det han gjør er godt eller ondt. Handler nærmest tankeløst. Ofte kan dette være personer som ikke selv aktivt deltar i de onde handlinger, men har administrasjonsoppgaver i forhold til den ondskapen andre utfører. Det betyr imidlertid ikke det at de som faller i denne gruppen ikke har ansvar for sine handlinger. Det er vanskelig å tenke seg at de ikke vet hva som pågår.
Skillet mellom disse grupper er ikke alltid helt skarpt. Det som er felles ved alle 4 typer av ondskap er at det ikke tas hensyn til andre menneskers menneskeverd.
Det finnes en annen måte å inndele ondskap på og da inkluderes forhold som ikke mennesket har kontroll over;
NATURLIG ONDSKAP; lidelser forårsaket av naturen og sykdom. Dette vil ofte bli avvist som ondskap da det ikke er noe intensjon bak ondskapen. Innen religioner og hos visse aktører som hever seg over naturvitenskapen vil det nok finnes en tro på at dette er noe vi kan være skyld i.
MORALSK ONDSKAP blir definert som ondskap som utføres av mennesker med overlegg og med innsikt i handlingens følger skader et annet menneske
METAFYSISK ONDSKAP er oppfatningen av at det finnes en ondskap som eksisterer i form av ånder og demoner som da kan utløse onde handlinger
Ondskap er ikke noe som bare skjer, det utføres av mennesker mot andre mennesker
Det finnes også et enklere skille, mellom
PERSONLIG ONDSKAP som er onde handlinger utført av person mot en annen person (f.eks J.Fritzl) (Demonisk ondskap)
IDEOLOGISK ONDSKAP som er basert på politiske eller religiøse ideologier (Idealistisk og til dels instrumentell og den dumme ondskap)
En ideologi omfatter ideer om hvordan samfunnet skal organiseres og styres og metoder for å skaffe et godt samfunn.
Ideologien har oppfatninger om mennesket verdi , potensiale og funksjon. Ideologien i noen av disse samfunn eller religioner formes ofte av et maktapparat som ønsker at de som lever under dem skal innordne seg. (f. eks Nord-Korea)
I gruppe 1 inngår de fleste enkeltpersoner som gjør seksuelle overgrep, voldtekter og drap mot andre mennesker bl. a. barn. Det kan være ganske grusomme handlinger, så bestialske at de ikke kan beskrives.
Det er som oftest menn som knyttes til voldelige onde handlinger. Etterhvert kommer det historier om kvinner, gjerne mødre som er voldelig mot sine egne barn.
Personene som utfører disse handlinger har ofte hatt en vanskelig oppvekst med hvor vold kunne være vanlig eller et svært følelseskaldt oppvekstmiljø med lite ressurser for å ta seg av barna. Mobbing på skolen er ikke uvanlig. Det er situasjonen til mange av de som utfører massakre på sin egen skole. Når det gjelder skolemassakre er det tilfeller hvor også såkalt veltilpasset elever har utført dette. Da tilskrives det gjerne personlighetsforstyrrelser (psykopater)
Hvor befinner Philip Manshaus (drap stesøster og angrep på moskè) og Anders Behring Breivik (bombeattentat på regjeringsbygningen og massedrap på Utøya) seg. Disse to var onde kaldblodige drapsmenn som ikke angret på noe, men deres ondskap vil falle under ideologisk ondskap. De hadde begge en ideologi til like med terrorister som de siste årene har myrdet eller forsøkt å skade mange uskyldige mennesker. De mener at de har en ideolog som er viktigere enn all den ondskapen de påfører andre mennesker.
Ideologisk ondskap er årsak til folkemord og etnisk rensning. Det skjedde i Tyskland under Hitler, i Rwanda og Bosnia. Slike massedrap begynner ofte med misnøye hos en gruppe (folkegruppe og grupper med bestemt religiøs tilhørighet).
Gradvis eskalerer hetsen mot de “andre”. Kruttet blir virkelig tent gjerne ved at den gruppen som er misfornøyd iscenesetter provokasjoner som de beskylder de “andre”for. Dermed skal det tas hevn og volden og ondskapen eksploderer. Personlige relasjoner til naboer og arbeidskolleger blir ofte visket ut til fordel for en ideologi som setter klart skille mellom “vi” og “dem”.
Betyr det noe å gruppere ondskapen? Hvis en ikke har klart for seg mulig årsak, kan en heller ikke sette inn tiltak.
FINNE ÅRSAKEN TIL ONDSKAP
I de fleste tilfeller er det grunner for onde handlinger som er mulig å forstå. De som utfører onde handlinger er moralsk ansvarlig. Omstendighetene kan ikke brukes for å unnskylde handlingene og det reduserer ikke konsekvensene av de onde handlingene. Der er vanligvis en valgsituasjon. Det kan stå mellom ond handling og kanskje ikke å handle eller et valg i å redusere omfang av de onde handlinger.
Identifikasjon av omstendighetene som fører til onde handlinger vil bidra til forståelse av de onde handlinger.
Vi må forstå mekanismene som fører til onde handlinger, for å kunne begrense ondskap.
Det må også være en vilje til å handle for å unngå onde handlinger.
Det er ofte mangelen på refleksjon hos mennesket som gjør at ondskapen opprettholdes.
Spørsmålet er om det går an å finne en forklaring hvordan mennesker som oss selv , kan forandre seg og få seg til å gjøre onde handlinger som det nesten ikke er mulig å forestille seg.
Det har vært både menn og kvinner i alle aldre, fra lav utdannelse til universitetsutdannelse, både fattige og rike, både kristne, muslimer og ikke troende som bidro til folkemord og etnisk renselse på Balkan, Rwanda og holocaust mm.
Det som ofte gjør at onde handlinger eskalerer både når det person mot person eller grupper mot grupper (f. eks blodhevn) er at om de onde handlinger begge parter gir hverandre er helt lik, vil det å motta den onde handlingen føles verre enn å gi vekk samme onde handling til motparten. Asymmetri i opplevelsen av handlingene. Dermed vil volden eskalere og det må stor innsats til for å få stanset det.
Ann Heberlein skriver; ONDSKAPEN er alltid det andre, og de onde, de andre. Videre; “Det er umulig å avgjøre hvem av alle “vanlige mennesker” som faktisk er i stand til å forårsake ondskap, som ikke klarer å motstå ondskapens tiltrekningskraft.
Det er 2 studier som viser noen av mekanismene som får normale mennesker til å gå over til å utføre onde handlinger;
Stanley Milgrams sosialpsykologiske studie : Obedience to Autority (lydighet til autoriteten); Såkalte “40 frivillige mannlige forskningsassistenter” fikk beskjed om at de skulle delta i et studie som skulle vise om straff økte læring.De skulle gi økende sjokk til forsøkspersoner hvis de svarte feil. Forsøkspersonen svarte feil og “forskningsassistentene” trodde de ga økende sjokk. Forsøkspersonene spilte at de fikk økende smerter. I dette studiet ga ⅔ av “forskningsassistentene” sjokk til forsøkspersonen til et nivå de hadde fått høre kunne være farlig for helsen.
Dette studiet viste at lojalitet, plikt og disiplin kan bidra til at vanlige mennesker kan drives til å skade andre.
The Standford Prison Experiment med 12 “fanger” og 12 “fangevoktere” som var opprinnelig collegestudenter. De var utvalgt etter at de var testet for å være svært stabile mentalt sett. “Fangevokterne” og “fangene” fikk sine uniformer som om det var et vanlig fengsel. “Fangevokterne” hadde i tillegg solbriller. De fikk beskjed om at fysisk vold ikke var lovlig, men ellers ingen instruksjon på hva de kunne gjøre. “Fangene” satt inne hele tiden, mens “fangevokterne” hadde 8 timers skift. Studien skulle vare i 2 uker, men ble avbrutt etter 6 dager.
“Fangevokterne” begynte ganske snart å psykisk plage “fangene” og fikk dem til å gjøre nedverdigende aktiviteter. Flere av “fangene” fikk mentale sammenbrudd og ville trekke seg. Det ble beskrevet at de tapte sin identitet.
Spørsmålet er hva som avgjør når en handling er ond eller god, riktig eller gal. Det må nok vurderes ut i fra handlingens KONSEKVENSER eller NYTTEVERDI. Selv om handlingen skulle være i overensstemmelse med samfunnets lover, regler eller normer vil ikke det bety at det er gode handlinger. Når ideologien som er veiledende for styre av landet endrer seg slik at det setter noen på sidelinjen og etterhvert opphøyer de til fiender av ideologien har en sett at det kan gå veldig galt.
Av og til vil en handling være vurdert til å være både god og ond. A-bombene som ble sluppet over Japan som angivelig skulle bidra til å avslutte krigen, ble nok fra vestlig side sett på som en god handling, men et stort antall mennesker ble utsatt for svært ond handling. Det kan jo kalles en kalkulert rettferdiggjøring av en ond handling da den angivelig var nyttig for et stort antall mennesker (det at krigen ble avsluttet).
MEKANISMER FOR ONDSKAP
ULIKHETER skader individets tillit til samfunnet og skaper redsler som gjør mennesker til et lett bytte for fientlige og farlige ideologier, fanatisme og ikke minst forenklinger (hele grupper av mennesker tas under samme kam). Ulikhet og urettferdighet er viktig elementer i forståelse av voldens opprinnelse og ondskapens eksistens.
En GRUNNLEGGENDE FORUTSETNING er inndelingen “VI og DE”, vi som hører til og de som ikke gjør det. Ekskluderingen av “dem” er på bakgrunn av etniske, rasebiologiske eller økonomiske motiver. Den som av en eller annen grunn ikke skal tilhøre “oss” , trenger vi ikke å føle noe som helst ansvar for. Utestengningen av “dem” vil bli presentert som løsningen på ulike samfunnsproblemer. Løsningen kan ende opp med utryddelse av “dem” for å få løst problemet.
Ved massedrap og etnisk rensning er det som forholdet mellom overgriper og offer snues om ut fra overgripers vurdering. Overgriper føler seg som et offer og det egentlige offeret får skylden for det som skjer. Overgriper føler at det berettiget å være ond mot offeret. De andre blir tillagt negative egenskaper som de neppe har.
Individene i en gruppe med sterk samhørighet vil føre til at det enkelte individ slutter å reflektere over det som skjer, de handler som en lojal del av en gruppe og følger gruppens moral og normer.
Dehumanisering og depersonalisering;
DEHUMANISERING eller depersonalisering er begreper som sier noe om hvordan mennesker kan gjøre vondt mot andre mennesker. Den som utfører onde handlinger ser ikke lenger for seg et menneske som dem selv med egen vilje og ønsker. De er OBJEKTER.
Ofrene opplever også at de mister sin identitet som Standford Prison Experiment
Ved folkemord og etnisk rensning kan det starte med at mennesket eller grupper fratas sine rettigheter (juridiske), deretter opphører vurdering av mennesket som en moralsk person og solidaritet med personen eller gruppen opphører. Tilslutt er det ikke lengre snakk om et individer eller personer som oss selv, dvs dehumanisering.
Noe lignende kan oppstå på interpersonlig plan, der en gjør sin “motstander” til problem eller et objekt en skal ta “rotta på”. I slike tilfeller ser en også at de onde handlinger som utføres øker. Det aktøren føler berettigelse til å gjøre gir mindre og mindre grunnlag for refleksjoner over hva en holder på med. Refleksjoner over konsekvensene er at motparten fortjener det . Faren er at andre kan bli ledet til å ureflektert henge seg på å bidra til ondskapen.
Sosiale medier er hjelpemiddel hvor en virkelig kan utfolde seg i ondskap fordi en slipper direkte kontakt med den en utøver aktiviteten mot. Vi opplever ikke den direkte reaksjonen på en ond handling (ond meddelelse). Da kan det bli lett å ta virkelig i.
Den som utøver ondskap kan initialt ha vansker med å gjøre handlingene. Eventuelle betenkeligheter kan ofte raskt opphøre. Det ser en gjerne på soldater eller torturister. De kan ha vansker med å gjøre oppgavene de skal eller de tror de skal utføre, men etterhvert distanserer de seg mer og mer fra det å se at de har et annet menneske foran seg. Det blir en oppgave de må utføre, en jobb de er satt til å gjøre.
Ved massedrap og etnisk rensning er det som forholdet mellom overgriper og offer snues om ut fra overgripers vurdering. Overgriper føler seg som et offer og det egentlige offeret får skylden for det som skjer. Overgriper føler at det berettiget å være ond mot offeret. De andre blir tillagt negative egenskaper som de neppe har. Gjerne får de en merkelapp eller en negativ betegnelse.
Individene i en gruppe med sterk samhørighet vil føre til at det enkelte individ slutter å reflektere over det som skjer, de handler som en lojal del av en gruppe og følger gruppen moral og normer.
I situasjoner hvor vold utøves kan noen ganger aktøren tolke situasjonen slik at det er grunnlag for å utøve vold;
“Feil”-tolkningene som ligger til grunn for voldshandlinger er ofte slik at “1) aktøren tolker alle utsagn og gester som om det er noe som er rettet mot ham personlig 2) aktøren fokuserer bare på de aspektene ved situasjonen som er forenlige med tolkningen, og utelater de som motsier den, 3) tolkningen fører til en systematisk forvridning , slik at også gode hensikter fremstår som ondsinnede”
Alle har vi en rekke vaner og holdninger som vi ikke er oss bevisste og dette danner ofte grunnlaget for hva vi ser etter i en ulike situasjoner. Vanene og holdningene vil ofte begrense omfanget av det vi ser etter. De vil føre til bekreftelse gjerne av det vi fra før mener er riktig og begrense valgene våre.
De fleste mennesker uansett hvilke omstendighet de er i vil føle psykisk og fysisk ubehag første gang de gjør en alvorlig ond handling, men dette ubehaget vil avta ved gjentakelse av handlingen. De følger gjerne ordre de har fått. Det behøver ikke være noen overordnede som beordrer til handling, det kan ligge i en ideologisk holdning de har inntatt som styrer dem.
Mennesker som handler gjentatte ganger på “ordre”, føler ikke ansvar når de stilles til ansvar, de har ikke noe medfølelse for ofrene, men føler at de selv er blitt et offer i systemet.
Hevn er et motbydelig og primitivt uttrykk for den menneskelige natur på det verste hevdes det av Ann Heberlein i “En liten bok om ondskap”
Hevn kan fungere som en kortvarig lindring av den følelsen av tap og sorg en har. Ved hevn kan en få følelse av å ha makt eller å gjenvinne makt, men følelsen vil ikke vedvare. Der kan dermed bli behov for stadig bekreftelse av makt ved hevn.
Dette ser en i situasjoner hvor såkalt blodhevn forekommer (mafia og gjeng-kulturer)
Lex Talionis (eldgammelt gjengjeldelsesprinsipp med røtter i mesopotamisk lov.) Klassisk gjengjeldelsesprinsipp - 2 grunnleggende prisipper;
Prinsippet om proporsjonalitet (til forbrytelse) og prinsippet om fortjeneste (få som fortjent , hverken mer eller mindre)
Denne måten å ordne opp på er også beskrevet i det Gamle Testamente med ordlyden tann for tann og øye for øye…
Som oftest vil en ikke klare denne fordeling av gjengjeldelse (vold påført vil alltid vurderes større enn vold utført uansett likhet i voldshandling) og det hele kan eskalere
KONKLUSJON:
Vi presenteres for ondskap daglig, men ofte reflekterer vi ikke over det. Ondskapen kan føles fjern for oss. Så lenge vi ikke rammes angår det ikke oss. Ved å ikke bry oss kan vi aldri få kontroll på ondskap. Ondskapen kan utøves av enkeltindivider og grupper, ja til med hele samfunn. Den skaper uforutsigbarhet og utrygghet. Under rette (gale) omstendigheter kan et hvert menneske utføre onde handlinger. Det er så utrolig lett å henge seg på å bidra til ondskap enten passivt eller aktivt. Refleksjonen over hva vi holder på med er der ikke eller blir raskt erstattet av en følelse av at dette er riktig å gjøre.
Etterpåklokskap sier at mange onde handlinger kunne vært unngått om noen hadde reagert. Det til ettertanke.
HOVEDKILDER; ONDSKAPENS FILOSOFI; Lars Fr.H.Svendsen
EN LITEN BOK OM ONDSKAP; Ann Heberlein
HØYDESKREKK
INTRODUKSJON
Alle typer følelser har utgangspunkt i de mer primitive, preprogrammerte (arvede) affektene (følelsene) skal nevrologen Antonio Damasio ha uttalt (han forsket mye på følelser).
Dvs. kan vi si at angst utløst ved truende og krevende situasjoner er arvet, men vil bli modifisert (endret på) med erfaring.
Når vi er i en krevende situasjon eller en mulig krevende situasjon reagerer kroppen, den sanser situasjonen og henter informasjon om tidligere lignende situasjoner. Før vi er helt bevisst det er det oppstått forandringer i kroppen som vi vil oppfatte som alt fra uro til angst. De som har kontroll på å forholde seg til høyder, vil ignorere eller tolererer signalene.
De raske reaksjonsmønsteret på truende situasjoner vil kunne bety vi klarer oss i vanskelige situasjoner ved at vi reagerer i tide.
NEVROBIOLOGISK FORKLARING (kan du hoppe over om du ikke vil vite den biologiske forklaringen på angst)
Dypt i hjernen er et senter eller to hjernekjerner (en i hver halvdel av hjernen) som heter amygdala. Den får tilført informasjon fra sanseapparatene ganske direkte. Amygdala setter i gang de kroppslige reaksjoner som skal redde oss fra faren. Med erfaring vil en annen del av hjernen, hypothalamus, justere utslagene i de kroppslige reaksjoner som skal bidra til at vi blir reddet fra en potensialt farlig situasjon.
En gang så jeg en skikjører som virkelig tar utfordringer i fjellet, si at det var godt noen ganger å få pirre amygdala. Det er vel slik at han opplever de kroppsreaksjoner amygdala utløser som en slags spenning og ikke som angst.
Truende situasjoner er som mange har hørt om, reaksjoner styrt av den autonome del av nervesystemet. (Denne delen av nervesystemet som vi ikke har kontroll på, men vi kan øve opp noe kontroll av). Signaler gjennom nervesystemet i krevende situasjoner kommer fra ulike deler av hjernen, men initialt fra amygdala og modifisert av hypothalamus i løpet av millisekunder.
Man deler det autonome nervesystem i;
De som har sterk angst kan gjerne starte å puste raskt og overfladisk (hyperventilering) og holder en på lenge nok får en prikking (parestesier) i hender og eventuelt omkring munn og i føttene. Etter hvert oppstår kramper i hender som gjør at om du holder om noe, vil det være vanskelig å få løst hendene. Rolig pusting vil løse disse symptomene. Dette må skilles fra «freeze»-reaksjonen (se under)
Før jeg var kjent med hvor vanskelig slik angstanfall kunne være var jeg vitne til at en slik person falt ned en ca. 2-3 meter høy fjellside. Her var tau som skulle hjelpe turgåer opp og ned på stedet. Dette tauet hadde mye slark, som nok kunne føre til at en kunne føle at det ikke var så god støtte. Personen hadde gått ned samme området, men var nå på returen. Uten forvarsel ble hun stiv og slapp tauet og falt ned. Heldigvis gled hun ned med beina først uten å slå hodet. Hun hadde hatt slik anfall før der hun ble helt stiv, stirret rett foran seg uten at det var mulig å få kontakt. Pusten var knapt merkbar og anfallet kunne vare 1 - 2 minutter. Det hadde ikke før skjedd på tur.
De fleste vil nok kunne kjenne ubehag og uro når en passerer eller i slikt terreng. Angsten kan være ubehagelig hvis du aldri har vært i lignende situasjoner, men ved gjentatt ferdsel i slikt terreng, vil du etterhvert mestre slike sitruasjoner.
Det sies at kroppen styrer tankene. Etter kanskje under et sekund blir vi bevisst de kroppslige reaksjoner og setter det i sammenheng med situasjonen vi er i. Så kan vi forsøke å unngå at de blir for sterke, hvis ikke du umiddelbart blir lammet av angst.
En annen måte å se på følelser (angst) og tap av kontroll (panikk) er å snakke om et toleransevindu for følelser. Innen toleransevinduet vil følelsene være slik at vi har kontroll på dem. Det er innen det området en må prøve å holde seg for å få kontroll på angsten eller andre følelser. Her klarer vi å tenke klart og ta beslutninger og valg som kan trygge oss. Vi føler angst, men har kontroll og tenker klart. Vi kan øve oss opp på å takle vanskelige situasjoner og fortsatt ha kontroll.
Over toleransevinduet vil følelsene bli for sterke til å klare å tenke klart, vi blir overaktivert (hyperaktivert) av følelsene (dette styres av det sympatiske nervesystem). Vi klarer ikke få oppmerksomheten vekk fra de kroppslige reaksjoner og mister kontroll og får panikk.
Motsatt kan vi også være under toleransevinduet (hypoaktivert, som styres av parasympatiske system) hvor følelsene er helt koblet ut (freeze reaksjon). Her vil personen være helt apatisk og likegyldig. Mekanismene for denne responsen er nedarvet. Dyr kan reagere slik og kan noen tilfelle redde livet, da enkelte rovdyr vil oppfatte dyret som dødt eller sykt og vil derfor ikke ta det. For mennesker oppstår dette i svært truende situasjoner der det er høy sannsynlighet for noe alvorlig skjer. Vi har ingen kontroll på situasjonen. Om vi kommer ut av det, vil noen beskrive det som en tilstand nærmest som en drøm. Mange vil ofte ikke huske noe. En slik reaksjon opp i fjellet kan være en stor risiko. Heldigvis svært sjelden.
ANGSTEN kan være NYTTIG
Hvorvidt du kan si at frykten du har er rasjonell, vil være avhengig av situasjonen du er i. Holder du på å falle utfor en skrent er det rasjonelt å få en angstreaksjon. Tror du bare at du kan falle utfor vil en si at angsten er irrasjonell. Angsten vi får i vanskelig situasjoner er der for å komme unna eller unngå farlige situasjoner.
Vanligvis er høydeskrekk en følelse av at dette kan bli farlig, og mange ganger setter det unødvendige grenser for de opplevelser man kan få. Mye vakker natur går du glipp av.
IDIOMOTORISK MUSKELAKTIVITET
Mange kan registrere at det er som om kroppen blir trukket mot avgrunnen når de ser nedover et stup eller bratt fjellside. Dette er til en viss grad en helt reell følelse og forklaringen er en såkalt IDIOMOTORISK muskelaktivitet. Det kan en si er en svært fin muskulær aktivitet satt i gang av hva kroppen sanser og av tankevirksomhet. Det føles som om du trekkes ut mot kanten eller mot stupet. Det svak muskel aktivitet som er grunnlag for denne følelsen. Heldigvis er den aldri så sterk at du vil falle utfor.
(Lignende fenomen får du demonstrert når du bruker pendel, dvs. en snor med noe tungt i enden. Tenker du på retning nord – sør eller øst – vest vil pendelen slå i den retningen du tenker på. Det samme skjer om du holder en pendel over en strek eller en sirkel. Etter kort tid vil den svinge langs streken eller sirkulært, men du ser ikke bevegelse i hånden).
Er du redd denne kraften som trekker deg fremover skal merkes så sterkt at den utløser angst, er det bedre å stoppe opp og sette en fot godt støttende imot foran deg før du ser ned i «avgrunnen». Aktiviteten i muskulaturen er styrt av hvor du ser, kan en si. Hjernen styrer deg automatisk.
Det som kommer i tillegg er at når du ser ut for et stup, fester du ikke blikket nødvendigvis på et bestemt punkt. Synet er viktig for balansen bl.a. når du går i ujevnt terreng. Du må følge med hvor du går. Synet sammen med leddsans (registrerer hvordan ledd er belastet), balanseorganet i øret mm. er viktig for å gi opplysninger slik at du «holder balansen» og kan gjenvinne den om du snubler litt. Kan ikke synet festes på noe får du problemer. Tenk deg at du står og ser opp i luften på den blå himmelen eller du står og balanserer på en fot med lukket øyne, da vil fort merke at det er vanskelig å «stole på balansen». Likeledes om du står på en fjellkant og fester blikket langt ned «i undergrunnen».
Konklusjon er at du fester blikket på nære punkt på veien du går og bare ser ut for «skrenten» når du føler du står trygt. Det er ikke lurt å se mot stupet du tror du kan falle ut for. Fokuser på det du skal gjøre – veien, stien eller retningen like foran deg du skal gå.
Når en tar bilder eller fikler med mobiltelefon, er det viktig å stå på en trygg plass med god støtte
HVA SKAL DU GJØRE:
Så enkelt kan det høres; se hvor du skal gå. Som en linedanser må du se hvor veien går og hvor du skal hen og ikke hvor du kan falle. Er det krevende terreng må du se hvor du setter hvert skritt.
En gang var jeg på en topp i Romsdal. Det var et område jeg kjente dårlig. På toppen møtte jeg to kvinner som var tydelig erfarne med å gå i fjellet i det området. Fra toppen så jeg mot et annet turmål jeg ønsket å ta, men som jeg hadde hørt gikk over en noe krevende fjellrygg (egg) kalt Trolltinden. Hele turopplegget har de lokalt begynt å kalle Atlanterhavsegga. Disse to kvinnene hadde gått der. Den ene sa at å gå Trolltinden var «bare moro». I det tror jeg det lå at det var moro å gå en tur hvor en måtte finne veien selv for å kunne passere et vanskelig område. Det handlet om gleden ved å selv klare å finne veien. Det er noe tenke på. Hold fokus på hva du gjør.
Hvorfor ønsker du å ta turen? Du har kanskje hørt at utsikten er fantastisk. Tenk på gleden ved å komme opp. Først når du er oppe skal du tenke på veien ned.
Det kan være noen som vil si at de som har høydeskrekk bør unngå luftige turer. Til det er å si at vi alle trenger utfordringer og å oppleve mestringsfølelsen. Det er ikke angsten som sitter igjen når du tenker på den krevende turen du mestret. Ingen ville legge ut bilder fra en tur som bakgrunn og profilbilde på Facebook i flere år, hvis turen var traumatisk (skremmende). Nei, etter en slik tur sirkulerer kjemiske stoff som endorfiner (kroppens egne morfinlignende stoff), dopamin (er årsak til lystfølelse og vanedannelse) og noe adrenalin. I tiden etter er tankene vanligvis på hvilken tur du vil ta neste gang.
HVORDAN MESTRE ANGSTEN:
Det viktigste: Se hvor du skal sette beina, ikke hvor du kan falle. I vanskelige parti bør man gå nært hverandre og du kan se hvor andre setter beina. Det er det fokuset du skal ha.
Skal du se ned og spesielt opp, skal du føle at du står trygt med minst 3 fester.
I vanskelig partier kan en si at en skal ha 3 gode fester (2 bein og 2 hender) når en flytter en fot eller en hånd. Da vil du klare å holde igjen om et «tak» løsner.
Av og til er det satt opp tau eller kjetting som støtte i vanskelige partier. Mitt råd er at bare en av gangen skal holde i kjettingen eller tauet mellom 2 fester. Ikke bare pga. at vekten kan bli stor, men at det kan føles ubehagelig når andre drar i kjettingen eller tauet.
Hvis du hjelper noen i et vanskelig parti i fjellet, skal du fortelle hva de skal gjøre (fokus på veien). Det er sjelden lurt å si hva man ikke skal gjøre når man er i situasjonen, f.eks. «ikke se ned». Hvis du er engstelig, hører du bare; «se ned» og du retter oppmerksomheten mot «stupet». Dette kan en snakke om før turen når hodet er klart.
TERAPI - BEHANDLING
Det finnes ulike metoder å behandle angst på.
I kognitiv atferdsterapi går en igjennom tankemønsteret som fører til at angst oppstår og bearbeider dette.
Eksponeringsterapi; vil si at man utsettes for det som er angstskapende i økende grad. Det er vanlig å begynne med mindre angstutløsende situasjoner.
Eksponeringsterapi gjøres under tur og er klart den beste fremgangsmåten, men det er ikke alltid lett å få til en gradvis eksponering. Det vises seg ofte heller ikke nødvendig. For de fleste kan en si at det bare er å «hoppe» i det.
En annen fremgangsmåte er å lære seg en kontroll generelt på angstreaksjoner som direkte går på angstsymptomer under visualisering (ser for seg angstskapende situasjon) bl.a ved selvsuggesjon (selvhypnose) eller lignende teknikker.
Å vedlikeholde det terapeutiske fremskritt er selvsagt svært viktig. Har du først mestret en krevende tur, vent ikke for lenge til neste gang. Turer er uansett godt for helsen, og husk mestringsfølelsen som kommer etterpå.
Den vanligste angstreaksjonen (utløst gjennom det sympatiske nervesystemet) vil nok i de fleste tilfeller være mulig å få kontroll på. Den mer primitive angstreaksjon med «freeze» (parasympatiske nervesystem) er mer krevende. Det er en svært alvorlig angstreaksjon. Her må det nok bygges opp trygghet på mestring svært gradvis. Det er krevende reaksjon, men heldigvis er dette svært sjelden.
Respirasjonsutløst angst; Noen opplever at de får angst (og høydeskrekk) tidlig på turen. De er ofte uvant med å gå på tur i bratt terreng. Her kan angsten være utløst av økende respirasjon som er vanlig når det krav om økende hjertepumpevolum (økende puls og krav om mer oksygen til kroppen). Hvis du er lite trenet vil det ofte føre til hyperventilering (hurtig pusting). Da blir noen svimmel (det er helt likt det som skjer ved angstanfall) og du kan tro at dette er signal om at høydeskrekken setter inn. Dette betyr at du da må roe deg ned slik at pusten kan ro seg. En skal nok huske at mange er redde for å sinke turfølget og dermed presser seg for hardt. Det bør en erfaren turleder være klar over og sette ned tempoet. Etter noe tid tilpasser kroppen seg det økte kravet til surstoff (oksygen) og en kan fortsette i jevnt tempo.
Noen tror dette kan skyldes tynn luft i høyden, men det er sjelden å oppleve under 2000 meter over havet. Det er nok heller det at kroppen ikke er vant til denne form for aktivitet. Som et interessant eksempel kan jeg nevne «ismannen» Wim Hof som bl.a. brukte økt pusting (i stor høyde) som en av teknikkene for å mestre å gå opp på Kilimanjaro (over 7000 meter høy) i løpet kort tid uten å ha noe form for høydetilvenning. Med rask og dyp pusting opprettholdt han oksygenmetningen i blodet som er nødvendig i store høyder. Noen bruker apparat som måler oksygenmetning for å sikre at de får i seg nok oksygen (surstoff) på slike krevende turer.
Noen steder kan det være satt opp tau eller kjetting i bratte fjellpartier. Sjekk alltid med å dra kraftig i tauet eller kjettingen før du bruker den. La noen som er tryggere gå først slik du ser hva du gjør. du bør vente til andre er ferdig før du starter å bruke tau eller kjetting som er satrt opp for å passere kortere avstander
KONKLUSJON:
La ikke angsten hindre deg fra å få fantastiske opplevelser ved å utforske fjellet.
Se hvor du skal sette foten eller evt. holde hendene fast; 3 sikre fester før en flytter en fot eller en hånd i vanskelig terreng. Se ikke langt ned eller opp om du ikke står svært støtt. NB! Ikke fikle med mobiltelefonen for å ta bilder hvis du ikke står støtt.
Tenk på mestringsfølelsen som vil være der etterpå. Da vil du begynne å tenke på hvilke tur du skal ta neste gang, og det bør ikke ta for lang tid imellom hvis du skal få kontroll på høydeskrekken din.
Jeg gjentar; Fokus på det du gjør. Fokus på det du holder på med.
Kilder:Det meste er egen kunnskap ervervet over tid. I tekst kan det være angitt hvor det er hentet fra
Avsnittet om toleransenivå er kunnskapen hentet fra «FØLELSER. Kjennetegn, funksjon og vrangsider» av Tone Normann-Eide. (det er ikke sitat).