IKIGAI
Ikigai betyr omtrent «lykken i det å alltid være opptatt», men en kan se ulike oversettelser av ordet (se under).
Ikigai er en filosofi eller livsanskuelse som styrer hvordan en lever sitt liv. Spesielt utbredt er ikigai blant befolkningen på øya Okinawa som med god helse blir svært gamle.
IKIGAI Wickipedia; «mening med livet» og er et japansk begrep som henviser til det å ha retning eller hensikt med livet. Det gjør at du føler deg tilfreds og du vet hvilke mål du har i livet. Det gir en dypere meningen med livet.
Ordet består av «iki» som betyr «å leve» og «gai» som betyr «grunn til». Ordet beskriver følelsen av oppnåelse som følger av at personen følger sin lidenskap. Når du har din ikigai er det ikke påtvunget deg, det oppleves som det du gjør og opplever er spontant og gjort frivillig. Ikigai er personlig.
Historisk har begrepet eksistert lenge i japansk kultur. Wabi sabi inkluderer noe av det samme som ikigai, men er noe mer omfattende filosofi for hvordan du skal forholde deg til omgivelsene og leve et godt liv. Ikigai handler om hvilke hovedmålsetninger du har satt deg i livet.
Det er en oppfatning at alle har en ikigai. Noen er den bevisst, mens andre har den inne i seg, men leter fortsatt etter den. Å ha en klart definert ikigai, er som en stor lidenskap og gir lykke og mening i livet. Den kan bidra til en livsvarig god helse både fysisk og psykisk.
Dalai Lama sier; «MENINGEN med LIVET er å være LYKKELIG» Det er vel ingen som er uenig i det, men det synes vanskelig å få det til. Da kan det hjelpe å finne sin IKIGAI.
Okinawa (nordlige del) er definert som såkalt «Blue Zone». Det er navn som brukes om områder hvor alderen til de som bor der blir høy. Her er ikigai viktig fordi den gir mening i livet. Det gir styring over livet. Møte livet med smil er viktig. I tillegg inngår her gleden ved å hjelpe hverandre og ha en god innstilling til alle inkludert fremmede. Alle tilhøreren gruppe som er nærmest er som en familie (moai) hvor de hjelper hverandre når behov. Et sunt og variert kosthold (overspiser aldri og kosthold er allsidig og rikelig på antioksidanter). De arbeider (ofte hagearbeid med å dyrke) så lenge de klarer. Trening (lavintensiv) og øvelser med tøyning. Et japansk ordspråk sier at «Når du går sakte, kommer du lang». Det er ikke viktig å trene mest mulig, men å bevege seg mest mulig. De bruker øvelser fra yoga og tai chi (skyggeboksing). Når det gjelder inntak av næring forekommer begrepet «hara hachi bu» som skal bety å fylle «magen til 80%» av den kan klare, altså ikke spise seg helt mett. Et sunt og variert kosthold (kosthold er allsidig og rikt på antioksidanter). De har generelt respekt for naturen. I følge deres tro finnes ånder i alle ting både i levende og døde ting
Det er vist at de som har en generelt positiv holdning og klarer å holde roen selv ved motgang, lever lenger. Victor Frankl (psykolog som overlevde krigen i konsentrasjonsleir) skal ha sagt «Mennesket trenger ikke et rolig liv, men heller å bli utfordret til å ta i bruk sine evner og kjempe». Ikigai vil gjøre at du alltid holder deg aktiv, men det er med glede.
Ikigai sies å være hemmeligheten bak et langt liv med aktiviteter så lenge du kan klare. Ingen pensjonerer seg fra sine oppgaver. Det gir mening og er viktig for helsen. Livet skal være uten stress og oppgaver skal gjøres rolig og bare en ting om gangen.
Viktig råd for å få et godt liv har Monty Python i sin sang om å se på de lyse sider av livet;
«Always look on the bright side of life»
If life seems jolly rotten
There`s something you´ve forgotten
And that`s to laugh and smile and dance and sing
When you´re feeling in the dumps
Don´t be silly chumps
Just purse your lips and whistle, that´s the thing
And
Always look on the bright side of life
Always look on the right side of life
Hvis livet virker koselig råtten
Da er det noe du har glemt
Og det er å le og smile og danse og synge
Når du føler at du er nede i en dump (i drit)
Ikke vær en dum stakkar
Bare snurp leppene og plystre, det er saken
Og
Se alltid mot de lyse (glade) sider av livet
Se alltid på den rette siden av livet
Ikigai kan bidra til at du i mye du gjør har det som kalles flyt. Når du opplever flyt i tilværelsen, blir du fullstendig opphengt i det du holder på med og er ofte vanskelig å distrahere. Ofte mister du tidsoppfatning og kan glemme å spise. Oppgaven krever noe av deg og du holder konsentrasjonen opp hele tiden. Du gjør noe du liker. Da har du en ikigai som hjelper deg. Flyt vil du aldri oppnå om du gjør såkalt multitasking (flere oppgaver på en gang). Det som skjer da er at du skifter oppmerksomhet mellom oppgavene og blir mindre produktiv.
Det er viktig når du legger «sjela i en oppgave» (er fokusert) og er kreativ at du ikke har de altfor vanlig forstyrrende elementer omkring deg, som mobiltelefon og stadig sjekker sosiale medier (sett av faste tider for dette). Du må raskt prøve å komme deg tilbake der du var, i nåtiden, om du blir distrahert. Vi bombarderes av inntrykk fra media og tanker og følelser kan bli kaotiske. Det er da ikigai vil hjelpe oss til å fokusere på det som er viktig for oss.
Med ikigai vil du ha en stolthet med å gjøre din jobb eller oppgaver på best mulig måte over tid, kanskje hele yrkeskarrieren. Det gir lykkefølelse hos deg og mulig også hos de du jobber for.
Noen oppgaver vi må gjøre vil kunne være rutinepreget og oppleves kjedelig. Det kan være lurt å samle disse. Når du setter i gang med disse vil du kanskje oppleve at disse går unna greit og du føler en lettelse etter at det er gjort. Med ikigai vil du også prøve å gjøre disse oppgaver godt.
I boken «Finn din IKIGAI» er det satt opp Ikigais 10 lover; De går utover begrepet Ikigai, men er viktig for god helse til høy alder. De er basert på livsstil til folkegrupper som blir svært gamle.
1) Hold deg alltid aktiv, trekk deg aldri tilbake.
2) Ta det rolig
3) Ikke spis deg helt mett
4) Omgi deg med gode venner
5) Kom deg i form til din neste fødselsdag. (Kroppen har behov for daglig vedlikehold av bevegelse)
6) Smil og le
7) Kom tettere på naturen
8) Si takk (til dine forfedre og naturen)
9) Lev i øyeblikket. Ikke klage over fortid eller frykte fremtid.
10) Følg din ikigai (din lidenskap)
Du bør ha en godt definert ikigai.Det er viktig å holde fast ved det som er din lidenskap uansett hva som skjer. Ha fokus på det du synes er viktig i ditt liv. Tro på deg selv og dine mål. Det gir en mental motstandskraft slik at du klarer møte motgang og vanskeligheter. Dette er hva moderne mentaltrening ofte handler om.
Det viktig å ha nytelser i livet, men der er ofte mange fristelser som presser seg på og det er lett å bli avhengig av dem eller du blir fullstendig kontrollert av dem. Det må du unngå.
Du må være bevisst på hva du kan ha kontroll på og ikke bruke krefter eller energi på det du ikke kan kontrollere (kognitiv terapi). Nåtiden er viktig og det er lite nyttig å bekymre seg for fortiden og fremtiden.
KONKLUSJON:
Ikigai er en livsanskuelse eller filosofi som du har i deg og bidrar til glede i det meste du gjør gjennom hele livet ditt Du må bli den bevisst. Den gir en rettesnor for hvilke valg du skal gjøre og hvordan du skal forholde deg til deg selv og andre. Den vil gi deg glede i alt du gjør og får deg til å fortsette å være aktiv resten av livet, men uten opplevelsen av stress og mas. Da er det ikke tvil om at dette vil ha en god innvirkning på din helsetilstand og er med på å bidra til mange leveår.
Hovedkilde; Finn din IKIGAI. Japanske hemmeligheter for et langt og meningsfullt liv; Héctor Garcia og Francesc Miralles
HØYDESKREKK
INTRODUKSJON
Alle typer følelser har utgangspunkt i de mer primitive, preprogrammerte (arvede) affektene (følelsene) skal nevrologen Antonio Damasio ha uttalt (han forsket mye på følelser).
Dvs. kan vi si at angst utløst ved truende og krevende situasjoner er arvet, men vil bli modifisert (endret på) med erfaring.
Når vi er i en krevende situasjon eller en mulig krevende situasjon reagerer kroppen, den sanser situasjonen og henter informasjon om tidligere lignende situasjoner. Før vi er helt bevisst det er det oppstått forandringer i kroppen som vi vil oppfatte som alt fra uro til angst. De som har kontroll på å forholde seg til høyder, vil ignorere eller tolererer signalene.
De raske reaksjonsmønsteret på truende situasjoner vil kunne bety vi klarer oss i vanskelige situasjoner ved at vi reagerer i tide.
NEVROBIOLOGISK FORKLARING (kan du hoppe over om du ikke vil vite den biologiske forklaringen på angst)
Dypt i hjernen er et senter eller to hjernekjerner (en i hver halvdel av hjernen) som heter amygdala. Den får tilført informasjon fra sanseapparatene ganske direkte. Amygdala setter i gang de kroppslige reaksjoner som skal redde oss fra faren. Med erfaring vil en annen del av hjernen, hypothalamus, justere utslagene i de kroppslige reaksjoner som skal bidra til at vi blir reddet fra en potensialt farlig situasjon.
En gang så jeg en skikjører som virkelig tar utfordringer i fjellet, si at det var godt noen ganger å få pirre amygdala. Det er vel slik at han opplever de kroppsreaksjoner amygdala utløser som en slags spenning og ikke som angst.
Truende situasjoner er som mange har hørt om, reaksjoner styrt av den autonome del av nervesystemet. (Denne delen av nervesystemet som vi ikke har kontroll på, men vi kan øve opp noe kontroll av). Signaler gjennom nervesystemet i krevende situasjoner kommer fra ulike deler av hjernen, men initialt fra amygdala og modifisert av hypothalamus i løpet av millisekunder.
Man deler det autonome nervesystem i;
De som har sterk angst kan gjerne starte å puste raskt og overfladisk (hyperventilering) og holder en på lenge nok får en prikking (parestesier) i hender og eventuelt omkring munn og i føttene. Etter hvert oppstår kramper i hender som gjør at om du holder om noe, vil det være vanskelig å få løst hendene. Rolig pusting vil løse disse symptomene. Dette må skilles fra «freeze»-reaksjonen (se under)
Før jeg var kjent med hvor vanskelig slik angstanfall kunne være var jeg vitne til at en slik person falt ned en ca. 2-3 meter høy fjellside. Her var tau som skulle hjelpe turgåer opp og ned på stedet. Dette tauet hadde mye slark, som nok kunne føre til at en kunne føle at det ikke var så god støtte. Personen hadde gått ned samme området, men var nå på returen. Uten forvarsel ble hun stiv og slapp tauet og falt ned. Heldigvis gled hun ned med beina først uten å slå hodet. Hun hadde hatt slik anfall før der hun ble helt stiv, stirret rett foran seg uten at det var mulig å få kontakt. Pusten var knapt merkbar og anfallet kunne vare 1 - 2 minutter. Det hadde ikke før skjedd på tur.
De fleste vil nok kunne kjenne ubehag og uro når en passerer eller i slikt terreng. Angsten kan være ubehagelig hvis du aldri har vært i lignende situasjoner, men ved gjentatt ferdsel i slikt terreng, vil du etterhvert mestre slike sitruasjoner.
Det sies at kroppen styrer tankene. Etter kanskje under et sekund blir vi bevisst de kroppslige reaksjoner og setter det i sammenheng med situasjonen vi er i. Så kan vi forsøke å unngå at de blir for sterke, hvis ikke du umiddelbart blir lammet av angst.
En annen måte å se på følelser (angst) og tap av kontroll (panikk) er å snakke om et toleransevindu for følelser. Innen toleransevinduet vil følelsene være slik at vi har kontroll på dem. Det er innen det området en må prøve å holde seg for å få kontroll på angsten eller andre følelser. Her klarer vi å tenke klart og ta beslutninger og valg som kan trygge oss. Vi føler angst, men har kontroll og tenker klart. Vi kan øve oss opp på å takle vanskelige situasjoner og fortsatt ha kontroll.
Over toleransevinduet vil følelsene bli for sterke til å klare å tenke klart, vi blir overaktivert (hyperaktivert) av følelsene (dette styres av det sympatiske nervesystem). Vi klarer ikke få oppmerksomheten vekk fra de kroppslige reaksjoner og mister kontroll og får panikk.
Motsatt kan vi også være under toleransevinduet (hypoaktivert, som styres av parasympatiske system) hvor følelsene er helt koblet ut (freeze reaksjon). Her vil personen være helt apatisk og likegyldig. Mekanismene for denne responsen er nedarvet. Dyr kan reagere slik og kan noen tilfelle redde livet, da enkelte rovdyr vil oppfatte dyret som dødt eller sykt og vil derfor ikke ta det. For mennesker oppstår dette i svært truende situasjoner der det er høy sannsynlighet for noe alvorlig skjer. Vi har ingen kontroll på situasjonen. Om vi kommer ut av det, vil noen beskrive det som en tilstand nærmest som en drøm. Mange vil ofte ikke huske noe. En slik reaksjon opp i fjellet kan være en stor risiko. Heldigvis svært sjelden.
ANGSTEN kan være NYTTIG
Hvorvidt du kan si at frykten du har er rasjonell, vil være avhengig av situasjonen du er i. Holder du på å falle utfor en skrent er det rasjonelt å få en angstreaksjon. Tror du bare at du kan falle utfor vil en si at angsten er irrasjonell. Angsten vi får i vanskelig situasjoner er der for å komme unna eller unngå farlige situasjoner.
Vanligvis er høydeskrekk en følelse av at dette kan bli farlig, og mange ganger setter det unødvendige grenser for de opplevelser man kan få. Mye vakker natur går du glipp av.
IDIOMOTORISK MUSKELAKTIVITET
Mange kan registrere at det er som om kroppen blir trukket mot avgrunnen når de ser nedover et stup eller bratt fjellside. Dette er til en viss grad en helt reell følelse og forklaringen er en såkalt IDIOMOTORISK muskelaktivitet. Det kan en si er en svært fin muskulær aktivitet satt i gang av hva kroppen sanser og av tankevirksomhet. Det føles som om du trekkes ut mot kanten eller mot stupet. Det svak muskel aktivitet som er grunnlag for denne følelsen. Heldigvis er den aldri så sterk at du vil falle utfor.
(Lignende fenomen får du demonstrert når du bruker pendel, dvs. en snor med noe tungt i enden. Tenker du på retning nord – sør eller øst – vest vil pendelen slå i den retningen du tenker på. Det samme skjer om du holder en pendel over en strek eller en sirkel. Etter kort tid vil den svinge langs streken eller sirkulært, men du ser ikke bevegelse i hånden).
Er du redd denne kraften som trekker deg fremover skal merkes så sterkt at den utløser angst, er det bedre å stoppe opp og sette en fot godt støttende imot foran deg før du ser ned i «avgrunnen». Aktiviteten i muskulaturen er styrt av hvor du ser, kan en si. Hjernen styrer deg automatisk.
Det som kommer i tillegg er at når du ser ut for et stup, fester du ikke blikket nødvendigvis på et bestemt punkt. Synet er viktig for balansen bl.a. når du går i ujevnt terreng. Du må følge med hvor du går. Synet sammen med leddsans (registrerer hvordan ledd er belastet), balanseorganet i øret mm. er viktig for å gi opplysninger slik at du «holder balansen» og kan gjenvinne den om du snubler litt. Kan ikke synet festes på noe får du problemer. Tenk deg at du står og ser opp i luften på den blå himmelen eller du står og balanserer på en fot med lukket øyne, da vil fort merke at det er vanskelig å «stole på balansen». Likeledes om du står på en fjellkant og fester blikket langt ned «i undergrunnen».
Konklusjon er at du fester blikket på nære punkt på veien du går og bare ser ut for «skrenten» når du føler du står trygt. Det er ikke lurt å se mot stupet du tror du kan falle ut for. Fokuser på det du skal gjøre – veien, stien eller retningen like foran deg du skal gå.
Når en tar bilder eller fikler med mobiltelefon, er det viktig å stå på en trygg plass med god støtte
HVA SKAL DU GJØRE:
Så enkelt kan det høres; se hvor du skal gå. Som en linedanser må du se hvor veien går og hvor du skal hen og ikke hvor du kan falle. Er det krevende terreng må du se hvor du setter hvert skritt.
En gang var jeg på en topp i Romsdal. Det var et område jeg kjente dårlig. På toppen møtte jeg to kvinner som var tydelig erfarne med å gå i fjellet i det området. Fra toppen så jeg mot et annet turmål jeg ønsket å ta, men som jeg hadde hørt gikk over en noe krevende fjellrygg (egg) kalt Trolltinden. Hele turopplegget har de lokalt begynt å kalle Atlanterhavsegga. Disse to kvinnene hadde gått der. Den ene sa at å gå Trolltinden var «bare moro». I det tror jeg det lå at det var moro å gå en tur hvor en måtte finne veien selv for å kunne passere et vanskelig område. Det handlet om gleden ved å selv klare å finne veien. Det er noe tenke på. Hold fokus på hva du gjør.
Hvorfor ønsker du å ta turen? Du har kanskje hørt at utsikten er fantastisk. Tenk på gleden ved å komme opp. Først når du er oppe skal du tenke på veien ned.
Det kan være noen som vil si at de som har høydeskrekk bør unngå luftige turer. Til det er å si at vi alle trenger utfordringer og å oppleve mestringsfølelsen. Det er ikke angsten som sitter igjen når du tenker på den krevende turen du mestret. Ingen ville legge ut bilder fra en tur som bakgrunn og profilbilde på Facebook i flere år, hvis turen var traumatisk (skremmende). Nei, etter en slik tur sirkulerer kjemiske stoff som endorfiner (kroppens egne morfinlignende stoff), dopamin (er årsak til lystfølelse og vanedannelse) og noe adrenalin. I tiden etter er tankene vanligvis på hvilken tur du vil ta neste gang.
HVORDAN MESTRE ANGSTEN:
Det viktigste: Se hvor du skal sette beina, ikke hvor du kan falle. I vanskelige parti bør man gå nært hverandre og du kan se hvor andre setter beina. Det er det fokuset du skal ha.
Skal du se ned og spesielt opp, skal du føle at du står trygt med minst 3 fester.
I vanskelig partier kan en si at en skal ha 3 gode fester (2 bein og 2 hender) når en flytter en fot eller en hånd. Da vil du klare å holde igjen om et «tak» løsner.
Av og til er det satt opp tau eller kjetting som støtte i vanskelige partier. Mitt råd er at bare en av gangen skal holde i kjettingen eller tauet mellom 2 fester. Ikke bare pga. at vekten kan bli stor, men at det kan føles ubehagelig når andre drar i kjettingen eller tauet.
Hvis du hjelper noen i et vanskelig parti i fjellet, skal du fortelle hva de skal gjøre (fokus på veien). Det er sjelden lurt å si hva man ikke skal gjøre når man er i situasjonen, f.eks. «ikke se ned». Hvis du er engstelig, hører du bare; «se ned» og du retter oppmerksomheten mot «stupet». Dette kan en snakke om før turen når hodet er klart.
TERAPI - BEHANDLING
Det finnes ulike metoder å behandle angst på.
I kognitiv atferdsterapi går en igjennom tankemønsteret som fører til at angst oppstår og bearbeider dette.
Eksponeringsterapi; vil si at man utsettes for det som er angstskapende i økende grad. Det er vanlig å begynne med mindre angstutløsende situasjoner.
Eksponeringsterapi gjøres under tur og er klart den beste fremgangsmåten, men det er ikke alltid lett å få til en gradvis eksponering. Det vises seg ofte heller ikke nødvendig. For de fleste kan en si at det bare er å «hoppe» i det.
En annen fremgangsmåte er å lære seg en kontroll generelt på angstreaksjoner som direkte går på angstsymptomer under visualisering (ser for seg angstskapende situasjon) bl.a ved selvsuggesjon (selvhypnose) eller lignende teknikker.
Å vedlikeholde det terapeutiske fremskritt er selvsagt svært viktig. Har du først mestret en krevende tur, vent ikke for lenge til neste gang. Turer er uansett godt for helsen, og husk mestringsfølelsen som kommer etterpå.
Den vanligste angstreaksjonen (utløst gjennom det sympatiske nervesystemet) vil nok i de fleste tilfeller være mulig å få kontroll på. Den mer primitive angstreaksjon med «freeze» (parasympatiske nervesystem) er mer krevende. Det er en svært alvorlig angstreaksjon. Her må det nok bygges opp trygghet på mestring svært gradvis. Det er krevende reaksjon, men heldigvis er dette svært sjelden.
Respirasjonsutløst angst; Noen opplever at de får angst (og høydeskrekk) tidlig på turen. De er ofte uvant med å gå på tur i bratt terreng. Her kan angsten være utløst av økende respirasjon som er vanlig når det krav om økende hjertepumpevolum (økende puls og krav om mer oksygen til kroppen). Hvis du er lite trenet vil det ofte føre til hyperventilering (hurtig pusting). Da blir noen svimmel (det er helt likt det som skjer ved angstanfall) og du kan tro at dette er signal om at høydeskrekken setter inn. Dette betyr at du da må roe deg ned slik at pusten kan ro seg. En skal nok huske at mange er redde for å sinke turfølget og dermed presser seg for hardt. Det bør en erfaren turleder være klar over og sette ned tempoet. Etter noe tid tilpasser kroppen seg det økte kravet til surstoff (oksygen) og en kan fortsette i jevnt tempo.
Noen tror dette kan skyldes tynn luft i høyden, men det er sjelden å oppleve under 2000 meter over havet. Det er nok heller det at kroppen ikke er vant til denne form for aktivitet. Som et interessant eksempel kan jeg nevne «ismannen» Wim Hof som bl.a. brukte økt pusting (i stor høyde) som en av teknikkene for å mestre å gå opp på Kilimanjaro (over 7000 meter høy) i løpet kort tid uten å ha noe form for høydetilvenning. Med rask og dyp pusting opprettholdt han oksygenmetningen i blodet som er nødvendig i store høyder. Noen bruker apparat som måler oksygenmetning for å sikre at de får i seg nok oksygen (surstoff) på slike krevende turer.
Noen steder kan det være satt opp tau eller kjetting i bratte fjellpartier. Sjekk alltid med å dra kraftig i tauet eller kjettingen før du bruker den. La noen som er tryggere gå først slik du ser hva du gjør. du bør vente til andre er ferdig før du starter å bruke tau eller kjetting som er satrt opp for å passere kortere avstander
KONKLUSJON:
La ikke angsten hindre deg fra å få fantastiske opplevelser ved å utforske fjellet.
Se hvor du skal sette foten eller evt. holde hendene fast; 3 sikre fester før en flytter en fot eller en hånd i vanskelig terreng. Se ikke langt ned eller opp om du ikke står svært støtt. NB! Ikke fikle med mobiltelefonen for å ta bilder hvis du ikke står støtt.
Tenk på mestringsfølelsen som vil være der etterpå. Da vil du begynne å tenke på hvilke tur du skal ta neste gang, og det bør ikke ta for lang tid imellom hvis du skal få kontroll på høydeskrekken din.
Jeg gjentar; Fokus på det du gjør. Fokus på det du holder på med.
Kilder:Det meste er egen kunnskap ervervet over tid. I tekst kan det være angitt hvor det er hentet fra
Avsnittet om toleransenivå er kunnskapen hentet fra «FØLELSER. Kjennetegn, funksjon og vrangsider» av Tone Normann-Eide. (det er ikke sitat).